Til innholdet
fhf.no Prosjektbasen 901577

Prosjektnummer

901577

Prosjektinformasjon

Prosjektnummer: 901577
Status: Avsluttet
Startdato: 15.10.2019
Sluttdato: 31.01.2021
Fagfelt: Felles satsingsområder; Marked og samfunn

Norwegian Responsible Fisheries Management – utvikling av norsk standard for bærekraftig fiskeri

Det er lagt et viktig grunnlag for næringens vurdering og videre arbeid med mulig nasjonal standard for bærekraftige fiskerier
• Prosjektet har utviklet et utkast til en bærekraftstandard basert på FAO sine retningslinjer for miljømerking som gjelder for all fiskeriaktivitet i norske farvann, samt i farvann der norske fartøy lovlig kan fiske på delte bestander (Norwegian Responsible Fisheries Management (NRFM)).
• Ved å utvikle en standard tilpasset norske fiskerier kan man få frem budskapet: Hvordan gjøres det i Norge og hvordan vil Norge utvikle og forbedre sine fiskerier i tråd med FAOs retningslinjer for miljømerking.
• Standarden som er utviklet legger til rette for et fremtidig samarbeid med Island og Alaska sine RFM-standarder som allerede er etablert og har flere sertifiserte fiskerier.
• Dersom arbeidet videreføres antas det at det tar om lag 2 år før standarden kan oppnå full godkjenning gjennom GSSI – Global Seafood Sustainability Initiative sitt referanseverktøy og sertifiseringsprosesser av fiskerier kan starte for fullt.
• Det anbefales at det på sikt opprettes en egen organisasjon som kan eie og drifte ordningen.
​Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport
Fase 1 av en sertifiseringsstandard tilpasset norske fiskerier er nå gjennomført. Det vil si at det er utviklet en teknisk standard som er klar til å tas videre til fase 2. I tillegg foreligger det utkast til Terms of Reference (ToR)2 for både teknisk komité og tilsynskomité.

Norwegian Responsible Fisheries Standard (NRFM)
Selve standarden er enkel og laget etter samme form som Island og Alaska sine standarder. Oppbyggingen er basert på FAOs retningslinjer for miljømerking. Selv om den er utformet for å passe norske fiskerier og den norske forvaltningen, så følger den internasjonale retningslinjer for bærekraftige fiskerier. Etter hvert som standarden akkrediteres, skal den også ut på offentlig høring. På dette tidspunktet er imidlertid standarden ikke kommet så langt at det er ønskelig med kommentarer fra andre enn de involverte i prosessen og teknisk komité. Det er også usikkert hvordan prosessen faktisk tas videre og hvem som skal ha ansvaret for å svare på eventuelle kommentarer dersom standarden ikke videreutvikles umiddelbart. Denne versjonen av standarden leveres derfor som en egen leveranse som ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten før den er videre bearbeidet og klar for offentlig høring.

Standarden omfatter foreløpig all fiskeriaktivitet i norske farvann samt i farvann der norske fartøy lovlig kan fiske på delte bestander. Et tema har imidlertid vært hvorvidt standarden også skal åpne opp for andre nærliggende områder som Barentshavet (Russland), Færøyene og Grønland. Det har blitt utarbeidet en analyse av styrker og svakheter ved å åpne opp for andre områder til teknisk komité, men det har foreløpig ikke blitt tatt en endelig avgjørelse på dette.

Særnorske forhold
Som nevnt er dette en standard som er tilpasset norske og nærliggende områders forvaltning. Det er da naturlig å ta i betraktning hvilke fiskerier Norge har og hvordan disse forvaltes.

Delte bestander
Svært mange av de norske bestandene er delte, og så godt som alle de store. Derfor kommer man ikke utenom at gode avtaler mellom landene som deler bestanden er spesielt viktig i denne standarden. Foreløpig legges det opp til at det skal være mulig å sertifisere en bestand uten avtale dersom det vurderes som troverdig og sikkert at dette kommer på plass innen rimelig tid, og selvsagt gitt at bestanden forvaltes bærekraftig i de enkelte landene og er på et bærekraftig nivå. Dette er imidlertid en vanskelig øvelse da forhandlinger ofte er uforutsigbare, og selv om det ser ut til at en løsning er nært forestående er det vanskelig å bevise dette før det faktisk foreligger en avtale. Å åpne opp for sertifisering uten en avtale kan føre til uforutsigbarhet ved at sertifiseringen blir trukket tilbake dersom vilkåret om avtale ikke innfris innen et gitt tidsrom. Hvorvidt et fiskeri blir sertifisert uten en avtale vil også være ut fra en vurdering fra sertifiseringsbyrået og avhenge av hvor de henter sin informasjon fra. På den andre siden kan et vilkår om at en avtale må på plass innen et gitt tidsrom bidra til at partene får press på seg i forhandlingene slik at disse tar en positiv vending. Denne utfordringen har ikke vært diskutert i detalj i teknisk komité hittil, dvs. ultimo 2020, men bør tas opp til videre vurdering.

Kontrollutfordringer
De siste årene har kontroll av norske fiskerier fått mye oppmerksomhet, og det er konkludert med at mulighetsrommet for å begå ulovligheter er stort (NOU 2019:21). Selv om IUU3-fiske – etter definisjonen ulovlig fiske av ulisensierte fartøy i uregulerte fiskerier – er mer eller mindre ikke-eksisterende i Norge, er det mange rykter om at det leveres fisk som ikke blir registrert eller er omskrevet til andre arter, spesielt i kystfisket etter torsk har dette vært problematisert. Dette er imidlertid noe som det jobbes med på kontrollsiden, og tas høyde for i bestandsestimater, og foreløpig ser det ikke ut til at bestanden i seg selv har vært skadelidende. Det er likevel viktig at slike forhold synliggjøres for at standarden skal være troverdig og ikke høste kritikk for å skjule norske forhold som kan påvirke bærekraften negativt. Noe som bør diskuteres i det videre arbeidet er derfor hvordan vi skal sikre at informasjon om særnorske forhold, som ikke nødvendigvis er verifiserbar, håndteres av en objektiv tredjeparts sertifiserer.

Eierskap og finansiering
Det finnes flere alternativer for eierskap og finansiering av sertifiseringsordninger. Ifølge FAOs retningslinjer for miljø-merking av fisk, trenger ikke nødvendigvis eieren av skjemaet å være direkte involvert i den daglige driften. Driften kan bli tatt hånd om av en organisasjon eller en ordning som er spesielt opprettet for dette. Dette kan være en offentlig, ikke-statlig eller privat organisasjon. Eieren kan imidlertid fastsette regler og forskrifter som ordningen eller organet er pålagt å følge. Organet kan være spesifikk for én sektor, som fiskeri, eller drifte og ha ansvar for flere ulike sektorer.

I dette arbeidet har prosjektgruppen sett spesielt mye til Island og Alaska sine ordninger. På Island ble ordningen etablert i 2011 og først eid av Fisheries Association of Iceland (Icelandic Fishing Vessel Owners and the Federation of Icelandic Fish Processing Plants). Det tok imidlertid ikke lang tid før det ble opprettet en egen organisasjon i 2011 (non-profit), Iceland Responsible Fisherieries Certification, som nå eier og drifter ordningen. Ordningen finansieres nå gjennom avgift fra de fiskeriene som er sertifisert, men oppstarten ble finansiert av Fisheries Association of Iceland som er et samarbeidsorgan mellom både sjø- og landsiden.

I Alaska ble ordningen etablert gjennom Alaska Seafood Marketing Institute (ASMI), som også har vært eier, og har driftet ordningen frem til 2020. ASMI er en offentlig-privat organisasjon mellom lokale myndigheter og næringen med mål om å fremme økonomisk utvikling og promotere sjømat fra Alaska. ASMI finansieres gjennom en markedsføringsavgift fra næringen. Både etableringen og driften har dermed vært finansiert gjennom en allerede etablert avgift, slik at næringsaktørene som sådan ikke har vært direkte berørt av en ekstra avgift.

Fra og med 1. juli 2020 ble ordningen overtatt av the Certified Seafood Collaborative (CSC), en organisasjon ledet av et styre bestående av ulike sjømat- og bærekrafteksperter i Alaska. Grunnen til at det ble opprettet en egen organisasjon til å drifte ordningen, var at det ikke fungerte optimalt at den lå under markedsføringsorganisasjonen ASMI. Sertifisering har derfor ikke vært en del av ASMIs kjernevirksomhet og har dermed fungert på siden av de andre oppgavene, som er rettet mot promotering av sjømat. At en markedsføringsorganisasjon har vært eier har også vært kritisert av NGO-er. Når det gjelder finansering, er målet at ordningen etter hvert skal finansieres gjennom en egen avgift basert på de fiskeriene som sertifiseres (klientene). Nøyaktig hvordan denne avgiften skal organiseres er imidlertid ikke avgjort ennå, og dette er fremhevet som en av de største utfordringene ved å gå ut av ASMI. I en overgangsfase er ordningen fortsatt finansiert gjennom avgiften til ASMI, men denne opphører i 2021.

I Norge har initiativet til denne ordningen fortrinnsvis kommet fra næringen selv. Myndighetene er positive til at det opprettes en egen sertifiseringsordning, men understreker at dette er et ansvar som næringen bør ta selv. Det er således ikke aktuelt å opprette en offentlig organisasjon. På sikt anbefales det å opprette en egen, uavhengig organisasjon som både kan eie og drifte ordningen slik som det gjøres på Island og nå også i Alaska. Da vil en også unngå unødig kritikk av eierskapet. Samme organisering som Island og Alaska kan også gjøre et fremtidig samarbeid enklere. Når det gjelder finansering er det mest naturlig at dette gjøres gjennom en avgift fra de klientene/fiskeriene som benytter ordningen. Det viktigste er å finne et system som oppleves rettferdig for alle parter, og at alle aktørene i verdikjeden bidrar. Sannsynligvis vil det oppstå et skille i betalingsvilligheten mellom store og små aktører. Dette har vært en utfordring både på Island og i Alaska. Muligens kan noe av dette løses med tilpasninger basert på størrelsen av fiskeriet som sertifiseres, eller differensierte avgifter som tar hensyn til lokale forhold. Det er imidlertid viktig at dette blir et system der alle som benytter seg av ordningen også bidrar finansielt, og at det ikke er et stort rom for såkalte “gratispassasjerer”.

Å opprette en egen organisasjon er imidlertid ikke gjort på kort tid og ordningen må utvikles videre før dette kan gjøres. Ordningen må forankres i hele næringen. Det er viktig at alle ledd i hele verdikjeden er involvert i, og ønsker en slik ordning. Selv om den tekniske standarden er kommet langt, er det mye som gjenstår før et fiskeri faktisk kan sertifiseres. Blant annet må det tas stilling til om den norske ordningen skal være tilgjengelig for fiskerier og operatører i nærliggende områder, som for eksempel Sverige og Danmark. Et argument for dette er at dess større biomasse som sertifiseres innenfor en og samme ordning, dess større anerkjennelse er det mulig å oppnå i markedet. Dette har vært oppe i teknisk komite, men det har per ultimo 2020 ikke vært tatt noen avgjørelse på hvorvidt dette er ønskelig eller ikke.

Det er også viktig å opprettholde kontakten med de andre RFM-ordningene for å sikre at ordningene er mest mulig samkjørt slik at det på sikt kan være mulig å oppnå en sterkere posisjon i markedet gjennom et felles samarbeid. Samarbeidet med de andre RFM-ordningene kan også bli viktig for å møte eventuell kritikk av at en norsk standard opprettes for å kunne sertifisere våre egne fiskerier. Da vil det være gunstig å kunne vise til at dette er del av et bærekraftsamarbeid med andre land. Samarbeidet er allerede godt i gang, og begge partene har delt informasjon og erfaringer gjennom hele denne prosjektperioden. Det kan også tenkes at et eventuelt bærekraftsamarbeid mellom Norge og Island faktisk kan være bra for forhandlingsklimaet mellom landene, og bidra til at inngåelse av avtaler blir lettere.

Den neste avgjørelsen som må tas med tanke på videre utvikling av den norske ordningen, er hvordan Norge skal komme seg til stadiet der det blir naturlig å opprette en egen organisasjon. Å opprette en standard er både tid- og ressurskrevende. Både Island og Alaska har oppgitt at det går om lag to årsverk med til å jobbe med standardene, noe det er rimelig å anta at det også vil gjøre i Norge. Neste steg i utviklingen av den tekniske standarden er at den akkrediteres mot ISO656. Dette arbeidet innebærer at standarden testes gjennom et fiskeri – som ved en vanlig sertifisering. Rent teknisk kan dette gjennomføres av Global Trust Certification Ltd – SAI Global som en videreføring av prosjektets fase 1. En slik prosess tar mellom 6 og 12 måneder. Ettersom den norske standarden er initiert av næringen selv og vil være sterkt tilknyttet nærings-organisasjonene, er det spesielt viktig å ta hensyn til punkt 39, som omhandler sertifiseringsprosessen i FAO sine retningslinjer. For å unngå kritikk av eierskap og tilknytning til norske fiskerier, må det benyttes et uavhengig tredjeparts sertifiseringsorgan når fiskeriene skal gjennom sertifiseringsprosessen. Sertifiseringsbyrået vil gå gjennom standarden steg for steg og teste hvorvidt det aktuelle fiskeriet faktisk oppfyller kravene som er satt. Hvis dette gjøres av noen med tilknytning til næringen, kan det oppstå habilitetskonflikter som ikke er ønskelig.

Veien ​videre
Standarden er nå klar for neste steg i sertifiseringsfasen som er beskrevet som fase 2.
• Testing av fiskeri: Torsk og hyse er allerede testet ut og ut fra de nåværende resultatene ser standarden lovende ut for disse fiskeriene. Det er imidlertid et mål om at standarden skal kunne benyttes av mange forskjellige fiskerier, og det anbefales derfor også å teste et pelagisk fiskeri samt et av de mindre fiskeriene. Det bør også testes et fiskeri som man antar vil gå knirkefritt.
• ISO65-akkreditering av programmets styringsorgan og GSSI-godkjenning. Det anbefales at Global Trust Certification Ltd – SAI Global benyttes i det videre arbeidet frem til standarden er akkreditert og GSSI-godkjent. Dersom det ikke er aktuelt eller mulig å opprette en stilling i nær fremtid som kan jobbe fulltid med promotering av programmet, er det en mulighet at Nofima bistår Global Trust Certification Ltd – SAI Global frem til standarden er akkreditert for å sikre kontinuitet i utviklingen. Denne prosessen kan gjennomføres som en videreføring av dette prosjektet – dersom det er aktuelt for FHF å finansiere et slikt arbeid.
• Når standarden er akkreditert og GSSI-godkjent, anbefales det å opprette en egen organisasjon som kan eie og drifte ordningen.
• Det anbefales å opprette en stilling som kan jobbe med detaljer omkring standarden og kommunikasjon i løpet av de neste 6 til 12 månedene. Dette kan være en prosjektstilling knyttet til en av næringsorganisasjonene, men bør være finansiert gjennom et samarbeid av flere organisasjoner. Samtidig bør det jobbes videre med en langsiktig finansieringsmodell basert på fremtidige klienter, slik at dette er klart før ordningen eventuelt dras over til den nye organisasjonen.​
​Norsk sjømatnæring forventes å kunne dokumentere overfor markedet og samfunnet om at våre villfiskbestander forvaltes på en bærekraftig måte. Krav til slik dokumentasjon forventes å øke ytterligere og etter hvert inngå som en del av den totale bærekraftsvurderingen av enkeltaktører i sjømatnæringen og av sjømatnæringen som helhet.

Dette prosjektet har hatt som mål å etablere et program for en akkreditert og GSSI-godkjent RFM-standard. Kjernestrukturen i standarden er tilrettelagt for både et framtidig samarbeid med Island og Alaska, en eventuell Chain of Custody (verdikjede) sertifiseringsordning, GSSI-godkjenning og dermed også en internasjonalt anerkjent bærekraftsertifisering. Arbeidet i seg selv, og ikke minst en endelig standard, forventes å ha stor nytteverdi for næringen i dens arbeid med å tilfredsstille markedets og samfunnets krav til dokumentasjon av hvordan næringen presterer i forhold til bærekraftskrav.
I dag er det en erkjennelse at for å oppnå markedsadgang til våre viktigste markeder for sjømat er sertifisering av bærekraftige fiskerier nødvendig. Marine Stewardship Council (MSC) er i dag den dominerende og nærmest enerådende tilbyder av tredjepartssertifisering, med de fordeler og utfordringer dette medfører. Et monopol er sjeldent gunstig for kunden og flere har uttrykt bekymring over mangelen på konkurranse. Alaska og Island var tidlig ute med å etablere egne programmer for å dokumentere sin bærekraft gjennom en alternativ “Responsible Fisheries Mangement” (RFM)-standard.

Islands RFM ble i 2014 beskrevet som en ordning som har flere fordeler, blant annet lave driftskostnader, nasjonal kontroll og mulighet til å differensiere basert på opprinnelse (Nøstvold et al, 2014). Hovedutfordringene var at de er for små og dermed for lite konkurransedyktige. I dag er det et initiativ på bordet hvor Island og Alaska ønsker å stå sammen for å fremme RFM som et konkurransedyktig alternativ. Felles for disse ordningene er at standardene er i samsvar med de minste materielle kravene i FAOs retningslinjer for miljømerking (FAO Ecolabelling Guidelines). I tillegg inkluderes ulike paragrafer i FAOs Code of Conduct for Responsible Fisheries (CCRF), men på litt ulike måter. Alaska sin standard er noe mer omfattende med tanke på retningslinjene i CCRF, mens Island har inkludert krav som er mer spesifikke for deres fiskeriforvaltningspraksis.

I den mest hektiske perioden rundt 2010 ble det opprettet mange standarder for sertifisering av miljømessig bærekraft for sjømat. Det oppsto dermed også tvil om hvilken standard som var best. GSSI – Global Seafood Sustainability Initiative ble opprettet som et godkjenningsverktøy for å sikre at man kunne stole på bærekraftstandardene brukt for å fronte sjømat. GSSI består i dag av over 90 interessenter i flere industrier. GSSI oppgir at de sammenstiller det globale arbeidet og ressurser brukt for å bedre bærekraften i verdens sjømatproduksjon. Å bli GSSI-godkjent er en sterk internasjonal annerkjennelse av at bærekraftstandarden og programmet rundt er godt nok. Både Alaska og Island sine standarder er godkjent av GSSI.

De eksisterende RFM-ordningene har nå invitert Norge med i samarbeidet. Et slikt samarbeid vil også bidra til at RFM-ordningene kan oppnå en kritisk masse, og bli en solid aktør i markedet, ettersom de RFM-sertifiserte fiskeriene da vil utgjøre et svært stort volum. Dermed åpnes det opp for en rekke nye muligheter innenfor både markedsarbeid og kostnadsbesparelser, og som et alternativ til MSC. Skal Norge inkluderes i dette initiativet må en norsk RFM-standard på plass. Forutsetningene som tidligere lå til grunn for en ren MSC-satsning, dvs. markedsposisjon, forhold til beslutningspåvirkere og den status fiskeri har i offentlig og nasjonal debatt (Kvalvik et al 2014), er muligens endret og dermed også forventninger til hvordan en sertifisering skal fungere og tjene norsk næring.

Prosjektet er i tråd med FHF sin handlingsplan som har markedsadgang som et av de prioriterte forskningstema blant tverrgående satsingsområder, deriblant nye krav fra markedene. Dagens situasjon med MSC som monopolist skaper utfordringer, og et FAO-basert stabilt RFM-samarbeid med Island og Alaska kan styrke norsk posisjon.
1. Å utvikle fase 1 av en norsk Responsible Fisheries Mangement (RFM)-standard. Standarden skal være i tråd med FAOs retningslinjer for miljømerking (FAO Ecolabelling Guidelines) og relevante paragrafer i FAOs Code of Conduct for Responsible Fisheries. Standarden skal så langt det er mulig være i tråd med kjernestrukturen og de vanligste kravene som deles mellom standardene på Island og i Alaska. Standarden skal oppfylle de obligatoriske kravene til GSSI sitt referanseverktøy slik at den kan godkjennes i fremtiden.
2. Å lage en anbefaling for hvordan standarden skal videreutvikles til å bli et fullstendig, akkreditert og GSSI godkjent program.
Å etablere et fullstendig program for en akkreditert og GSSI-godkjent RFM-standard er et omfattende arbeid. Kjernestrukturen i standarden er tilrettelagt for både et framtidig samarbeid med Island og Alaska, en eventuell Chain of Custody (verdikjede) sertifiseringsordning, GSSI-godkjenning og dermed også en internasjonalt anerkjent bærekraftsertifisering. Arbeidet i seg selv, og ikke minst en endelig standard, vil ha flere fordeler for norsk næring:
• RFM-sertifisering er enestående i sin tilpasning til internasjonale FAO-standarder. RFM-sertifisering gir motvekt til stadige endringer i MSC sin standard, som igjen fører til økte krav mot norsk næring.
• RFM har som mål å være en stabil standard som gir forutsigbare krav, drift og kostnader.
• RFM vil gi et praktisk, rimelig og stabilt sertifiseringsprogram som møter markedets behov for tredjepartssertifisering og fungerer som en validering av bærekraftig forvaltning.
• RFM kan, med små tilpasninger, tilby en rimelig mulighet for å sertifisere mindre bestander med for eksempel begrenset bakgrunnsdokumentasjon og bestandsestimering.
• RFM-sertifisering gir mulighet til å innarbeide et norsk særegent budskap.
• RFM-sertifisering gir mulighet til å benytte norsk opprinnelsesetikett.
• Hvis MSC-sertifiseringen kollapser, finnes det et bærekraftig og sterkt alternativ.
Prosjektet er en naturlig oppfølging av prosjektene “Etterspørselsforhold knyttet til bærekraft og miljø” (FHF-900273), “Marketing and value added effects for whitefish and pelagic industries of different eco-labelling schemes” (FHF-900546), “Krav til sosial bærekraft i Norsk fangstbasert fiskerinæring” (FHF-901323) og “Dokumentasjon av sosial bærekraft i norsk fangstbasert fiskerinæring” (FHF-901429), alle ledet av Nofima.

Prosjektet vil etablere en norsk RFM-standard som, så langt som mulig og hensiktsmessig er kompatibel med Island og Alaska sine RFM-standarder i tillegg til MSC-standarden. Prosjektstart er planlagt i oktober 2019, og avslutning desember 2020: Prosjektet skal gjennomføres gjennom 3 aktiviteter:

Aktivitet 1: Teknisk utarbeiding av en RFM-sertifiseringsstandard for norske fiskerier
Arbeidet i Aktivitet 1 deles inn i 4 steg:
• Utvikle et utkast for standard basert på informasjon og krav i den tekniske RFM-standarden fra Island og Alaska, FAO CCRF, FAO Ecolabelling guide og GSSI-krav del C.
• Sette sammen grunnleggende kvalitetsprosedyrer for standard og et RFM-program (som også sammenstilles med GSSI-krav).
• Videreutvikle standarden og distribuere den for å få tilbakemelding og til revisjon.
• Pilottest av fiskeri: risikovurdering opp mot standardiserte sjekklister.

Aktivitet 2: Anbefaling til drift av sertifiseringsprogrammet/-ordningen
I tillegg til å utvikle selve standarden må det legges en plan for drift og ledelse av programmet. Viktige faktorer her er blant annet å bestemme hvem som skal eie og drifte ordningen, om det skal være flere partnere med i ordningen, hvem som skal ha tilsyn med ordningen, om det skal publiseres en offentlig arbeidsplan, geografisk utbredelse, hvilke fiskerier som kan sertifiseres gjennom ordningen og hvordan ordningen kan finansieres.

Aktivitet 3: Prosjektledelse
En viktig oppgave i aktivitet 3 er opprettelse og drift av teknisk komite, tilsynskomite og referansegruppe. Komiteene er fundamentale for utviklingen av standarden samt opprettelsen og videre drift. Kontakten mellom komiteene og Global Trust Certification Ltd – SAI Global er viktige oppgaver i prosjektet.

Prosjektgruppen er sammensatt av to forskere fra Nofima og et team fra Global Trust Certification Ltd – SAI Global. Sistnevnte har arbeidet i 10 år med utvikling av FAO-baserte RFM-standarder og programmer. Blant annet har de vært viktige i prosessen med etablering av RFM både på Island, i Alaska og i Louisiana. Selskapet vil ha ansvar for å gjennomføre den tekniske delen av standarden. Det er også sikret samarbeid med representanter fra drift av Islands og Alaska sine RFM. Dette vil gagne prosjektet ettersom man får direkte tilgang til de kriterier deres standarder er bygget på og vil kunne diskutere erfaringer fra drift av programmet i ettertid. Nofima har ansvar for kontakten med Alaska og Island, publisering, drift av referansegruppe og komiteer, og generell prosjektledelse.

Prosjektet vil ha to hovedleveranse:
• Ett dokument som vil være det tekniske innholdet i en norsk RFM standard.
• En plan for et fullstendig RFM-program inkludert anbefalt ordning for drift og finansiering. 

Teknisk komité
Det er oppnevnt en teknisk komité knyttet til arbeidet med standardutvikling. Deltakere ved prosjektoppstart:
​• Kyrre Dale, Sjømat Norge
• Paul Jensen, Kystfiskarlaget
• Jonette Braathen, Norges Råfisklag
• Gjert Dingsør, Fiskebåt
• Gunnstein Bakke, Fiskeridirektoratet
• Therese Hugstmyr Voie, Natur og Ungdom
• Mari Didriksen, NFD (observatør)
• Tor Bjørklund Larsen, Norges Fiskarlag (observatør)
Ettersom dette prosjektet primært skal utvikle en teknisk sertifiseringsstandard og en anbefaling av framtidig drift av programmet, vil kommunikasjonen vektlegge populærvitenskapelig formidling ovenfor norsk fiskerinæring, interesseorganisasjoner og internasjonale kunder/nøkkelpersoner. Det er planlagt to populærvitenskapelig artikler og en presentasjon for industrifora.

Relaterte FHF-prosjekter

Konsekvenser ved bortfall av MSC-sertifikater Prosjektnummer: 901764
Dokumentasjon av sosial bærekraft i norsk fangstbasert fiskerinæring (SocSus) Prosjektnummer: 901429
Krav til sosial bærekraft i norsk fangstbasert fiskerinæring Prosjektnummer: 901323
Marketing and value added effects for whitefish and pelagic industries of different ecolabeling schemes Prosjektnummer: 900546
Etterspørselsforhold knyttet til bærekraft og miljø Prosjektnummer: 900273

Medieomtale

Fiskekjøper ber om norsk miljøsertifisering
fiskeribladet.no
MSC-sertifiseringen: – stort prestisjetap
kystogfjord.no
Tap av MSC-sertifikater - Hva er veien videre?
fiskarlaget.no
Tap av MSC-sertifikater: Hva er veien videre?
fiskeribladet.no
Kan Norge skape sitt eget miljøsertifikat?
kystogfjord.no.no
Grunnlaget lagt for ny norsk fiskeristandard
nofima.no
Utredet ny fiskeristandard
fiskarlaget.no
Ny norsk standard for bærekraftige fiskerier
nordnorskdebatt.no
Første skritt er tatt for en egen miljøsertifisering av norske fiskerier
fiskeribladet.no
Første skritt er tatt for en egen miljøsertifisering av norske fiskerier
tekfisk.no
- Reaksjonen fra MSC kan være ris til egen bak
fiskerbladet.no
Et taktskifte fra MSC
fiskarlaget.no
Hva kan bortfall av MSC bety for fiskerinæringen?
fiskeribladet.no
KRONIKK: Derfor trenger vi en bærekraftstandard for norske fiskerier
nofima.no
Kronikk: Derfor trenger vi en bærekraftstandard for norske fiskerier
fiskeribladet.no
Ny sertifiseringsordning tar opp konkurransen med MSC
nofima.no
Alternativ til MSC?
fiskarlaget.no
Ny bærekraftstandard?
sildelaget.no
Vil utvikle eget bærekraft-merke
kystogfjord.no
Ny utlysning innen villfisk
fhf.no
keyboard_arrow_up