Dokumentasjon av sosial bærekraft i norsk fangstbasert fiskerinæring (SocSus)

​Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport
Norsk sjømatindustri leverer sjømat til 145 markeder over hele verden og er verdens nest største sjømateksportør. Flåte og produksjonsanlegg er blant de mest moderne i verden. Bransjen sysselsetter mer enn 11 000 fiskere på over 6 000 fartøyer og ca. 9 000 produksjonsarbeidere i 226 fabrikker. Dette inkluderer ikke tall fra havbruksnæringen eller ringvirkninger. Fiskeri er spesielt viktig for bosetningen i distriktet langs kysten.

I internasjonale fiskeri er det stadig mer oppmerksomhet rundt slaveri, barnearbeid og misbruk av arbeidstakere. Det er også økt oppmerksomhet på lønns- og arbeidsvilkår for arbeidskraften i hele den internasjonale verdikjeden for sjømat. Den tydelige sårbarheten for ansatte både i landindustri og til sjøs fremhever behovet for åpenhet. Prosjektet gir en objektiv og åpen dokumentasjon av sosial bærekraft i norsk flåte og landindustri.

Norge har lover og forskrifter som dekker nært alle sosiale bærekraftspørsmål som er nevnt i internasjonale avtaler. Norge er preget av høy sysselsetting, relativt lave lønnsforskjeller, relativt høy organisasjonsgrad, samarbeid mellom partene i arbeidslivet og en velutviklet velferdsstat. Arbeidsrett og sikkerhet er regulert av en rekke lover og forskrifter; Skipssikkerhetsloven, Skipsarbeidsloven og en fullstendig implementering av ILO 188 er de viktigste for flåte og fiskere. Arbeidsmiljøloven regulerer sikkerheten, rettigheter, forpliktelser og betingelsene i landindustrien, i tillegg til at denne også omfattes av en utvidet kollektiv avtale som sikrer minimumslønn. Utover dette er mange arbeidstakere i tillegg omfattet av kollektive avtaler (både på sjø og land) og med fagforeningsrepresentanter på arbeidsplassen.

Økt vektlegging på helse og sikkerhet i hele industrien har redusert antall ulykker og arbeidsskader betydelig siden 1990-tallet. På sjø og ved kai utfører Kystvakten og Sjøfartsdirektoratet annonserte og uanmeldte risikobaserte inspeksjoner på fartøy av alle størrelser med hensyn til sikkerhet, arbeidsforhold. Sistnevnte skal også kontrollere for brudd på menneskerettigheter. Alle norske fiskefartøyer som er lengre enn 15 meter, er forpliktet til å ha aktivt sporings- og overvåkingsutstyr (AIS). Dette gjelder også alle mindre fartøy som deltar i fisket etter kongekrabbe, utover dette er AIS også ofte benyttet av andre mindre fartøy av sikkerhetshensyn. International Safety Management System (ISM) er et lovpålagt sikkerhetsstyringssystem som per i dag gjelder for fartøy over 500 bruttotonn (BT), fartøy under 500 BT må også ha på plass et sikkerhetsstyringssystem, men dette må ikke være etter ISM-normen. Arbeidstilsynet og A-krimsentrene gjennomfører også risikobaserte og tilfeldige kontroller for å kontrollere sikkerhet, arbeidsforhold og menneskerettigheter i industrianleggene på land. På land har man også et lovpålagt system hvor verneombud valgt blant de ansatte skal delta aktivt i bedriftens HMS-arbeid.

I et internasjonalt perspektiv er det særlig forhold rundt slaveri og barnearbeid som er viktig å belyse ytterligere. Det er ingen indikasjoner på at det eksisterer slaveri eller tvangsarbeid i norsk fiskerinæring. Avhengig av hvilken definisjon man benytter kan barnearbeid være omdiskutert og vil derfor adresseres særskilt. I noen tilfeller er eldre barn i arbeid på norske fartøy og i industrien. Ifølge lovverket må man, for å jobbe ombord på et skip, være minst 16 år. Som en del av utdanning (U) er alderen 14 år. Videre må det gis spesiell oppmerksomhet når det gjelder helse, utvikling, miljø og skolegang til arbeidstakere under 18 år. Unntak fra 16-årsgrensen kan også gjøres ved ungdommer som arbeider sammen med foreldre (FD) eller med foreldres samtykke (FS) i den mindre flåten, som for eksempel ved fiske av ungdomskvoten. Yngre barn kan delta i kulturarbeid (K), som kutte av torsketunger, så lenge det er frivillig og ikke skader deres sikkerhet, helse, utvikling eller skolegang. Det at eldre barn får delta i fiskerinæringen gjennom blant annet tilbud om ungdomskvoteordning og tungeskjæring sees på som en fin måte å drive rekruttering, ivareta tradisjoner og kystkultur på, samtidig som man gir barna en sjanse til å tjene og forvalte egne penger. I den vestlige verden i dag er utfordringene heller at eldre barn og ungdom får for lite ansvar og skjermes for mye. Slikt arbeid sees derfor på som et gode og en unik mulighet for ungene, ikke en utfordring.

Resultatene viser at Norge har forskrifter og systemer som dekker hele spekteret av sosiale bærekraft-problemer nevnt i internasjonale avtaler, og i tilfelle overtredelser er kontrollsystemet og sanksjonene på plass. Både Arbeidstilsynet og Sjøfartsdirektoratet har implementert et system som gjør at de kontrollerer bedrifter og fartøy som er definert som risikobedrifter oftere enn andre. Risikosystemet er basert både på varsler, tidligere kontroller og alder på fartøy. Antallet og lokalisering av bedrifter og antallet fartøy med uforutsigbarhet for hvor de går i havn, gjør at dette er en meget hensiktsmessig måte å benytte ressursene på. Prosjektet har vist at det er noen utfordrende områder, men myndighetene og fagforeningene jobber kontinuerlig med forbedringer. Generelt kan risikoen for brudd på lover og regler som ivaretar sosial bærekraft betraktes som lav. Utenlandsk arbeidskraft har imidlertid et noe høyere risikopotensial enn andre, både i flåten og i landindustrien. Resultatene viser videre at det synes å være et ytterligere forbedringspotensiale rundt både dialog mellom instansene, ansvarsavklaring for hvem som skal kontrollere hva og hvor, og kompetanseoppbygging hos kontrollører. Det kan synes å være en utfordring at kontrollinstansene ikke får tilstrekkelig økt bevilgning til å innfri de økte krav og forpliktelser som kommer med blant annet implementering av ILO 188.