Til innholdet

Prosjektnummer

901951

Prosjektinformasjon

Prosjektnummer: 901951
Status: Pågår
Startdato: 02.05.2024
Sluttdato: 30.05.2026

Reduksjon av plastutslipp fra snurrevadtau

I fiskerinæringen er anvendelse av syntetiske plastmaterialer å anse som helt avgjørende for effektivitet og verdiskaping. I alle verdens fiskerier anvendes i hovedsak fangstredskaper basert på plastmaterialer. Innføringen av nye og robuste syntetiske materialer, som f.eks. polyetylen eller polypropylen for produksjon av tråd, nett og tauverk, revolusjonerte fiskeriene på midten av 1900-tallet. Syntetiske materialer kan forklare mye av den formidable økningen i fangst hos de marine fiskeriene, som har økt fra 20 millioner tonn i 1950 til omtrent 180 millioner tonn i dag. Den teknologiske utviklingen har dessverre ført med seg store avfallsmengder i havet, og en stor andel av innsamlet marint avfall stammer fra fiskerinæringen selv. Nedbrytingstiden til avfall fra fiskeutstyr er svært lang. En fiskeline av nylon vil for eksempel ha en estimert levetid på 600 år om den havner på havets bunn (NOAA). Den brytes gradvis ned til mindre bestanddeler, og ender opp som mikro- og nanoplast som kan leve lenge i marine miljø.

Det er en utfordrende øvelse å tallfeste hvor mye plast våre fiskerier slipper ut til omgivelsene. Men for å innføre gode tiltak er det likevel nødvendig med en objektiv vurdering av hva som er de største årsakene til utslipp av plastpartikler. Man vet at én viktig kilde til plastutslipp fra fiskerinæringen er slitasje på tauverk under bruk. Men det er også kjent at det løsner en del plastpartikler fra tau og annet utstyr under håndtering av utstyr ombord i fartøy.

De viktigste fangstredskapene for hvitfisk i Norge er trål, snurrevad, line og garn. Snurrevad er kjent for å være en skånsom fiskemetode som de siste 20 årene har utviklet seg til å bli et svært effektivt redskap. Snurrevadtauene er som oftest 4-slått tvunnet tau, hvor hver kordel har en stålkjerne. Selv om noen av de mindre fartøyene fortsatt benytter 3-slått blytau, ser man en økende overgang til ståltau (kombitau). Tykkelsen på tauene varierer avhengig av fartøyets størrelse, tauekraft og trommelkapasitet. De minste fartøyene på 10–11 meter bruker tautykkelse på 24–32 mm, mens de største bruker tau med tykkelse på 50–60 mm. Lengden av tauene varier fra 4–5 kveiler på hver arm til opp mot 18 kveiler. En snurrevadkveil er 220 meter, den totale lengden tau varierer dermed fra 880 meter til 3960 meter på hver arm for de største fartøyene. Dette betyr at det nesten brukes 8000 meter snurrevadtau på de store fartøyene.

Snurrevadnota er i utgangspunktet ganske lik trålnøter, men har lengre vinger og sylinder enn selve trålnota, i tillegg til et større omfang. Den har heller ikke et gear lagd av gummi slik trålerne har. Vanlige fiskeslag som fanges med snurrevad inkluderer torsk, hyse, sei, rødspette, blåkveite og uer. Fangstmetoden bruker et sileprinsipp hvor “armene” (snurrevadtauet) samler fisken foran selve notdelen. Tauene legges på havbunnen slik at de omslutter et sirkulært område. Etter at tauene og nota er satt, begynner fartøyet å bevege seg sakte fremover med en hastighet på 1–2 knop, helt til tauene nesten er helt samlet. Dette gjøres for å samle mest mulig fisk innenfor tauene. Deretter starter hivingen, hvor fartøyet tar inn tauene samtidig som det opprettholder et forsiktig fremsig.  Mesteparten av fisken vil samles foran åpningen på snurrevaden helt til hivingen starter, hvorpå fisken blir presset bakover i sekken på grunn av økt fart. Når skipperen på fartøyet ser at tauene nesten er klappet sammen hiver skipper inn tauene, og det er i denne fasen fisken havner inn i snurrevadnota.
Hovedmål
Å utvikle, teste og modifisere snurrevadtau som reduserer plastutslipp forårsaket av slitasje mot havbunnen og under håndtering.

Delmål
• Å etablere kunnskap og metoder for å utvikle snurrevadtau med redusert plastutslipp fra slitasje, inkludert økt kunnskap om slitasje på snurrevadtau, og hvordan slitasjetoleransen til slike tau kan dokumenteres.
• Å studere levetid til utvalgte biologisk nedbrytbare polyester-materialer under realistiske forhold.
• Å gjennomføre feltforsøk med nye snurrevadtau av biopolyester og i forbedret danline-kvalitet under kommersielle forhold. Kvantifisere og dokumentere reduksjon av plastutslipp over én til to sesonger.

Fiskerinæringen vil i dette prosjektet utvikle og dokumentere effekten av et miljøvennlig alternativt materiale for snurrevadtau som ikke vil gi en langvarig plastforsøpling. Materialet kan anvendes til andre fiskeredskap med liknende slitasjeproblemer, inkludert slitematter i bunntrål og iletau i snøkrabbefiske. Prosjektet vil også formidle gode tiltak om hvordan fiskeriene kan redusere sitt plastavfall på kort sikt. Den største leverandøren av snurrevadtau i Norge, som er partner i prosjektet, vil kunne bruke resultatene fra prosjektet i markedsføring av nye, miljøvennlige produkter utviklet i samarbeid med fremstående norske fiskere og fagmiljø.
Prosjektet vil omfatte følgende tre faglige arbeidspakker (AP-er): 

AP1: Produksjon og dokumentasjon av fibre og snurrevadtau i biologisk nedbrytbar polyester
Oppgave 1.1. Produksjon av biologisk nedbrytbare fiber og tau med mindre diameter
Ansvarlig: Selstad AS, Knut Steffen Solvåg (FoU-sjef). Deltakere: SINTEF Ocean AS, Senbis AS (underleverandør av SINTEF Ocean AS)

Mål
: Produksjon av fibre og småskala tau i biologisk nedbrytbar polyester med egenskaper egnet for bruk i snurrevadtau.
Metode: I prosjektet Circular solutions for fishing gears (SEARCULAR), finansiert av EUs Horizon-program, blir det gjennomført en grundig iterasjonsprosess for å utvikle biopolyesterfibre med spesifikke og ønskede mekaniske egenskaper med særlig fokus på stivhet, styrke og slitasjetoleranse. Dette arbeidet inkluderer produksjon av nye biopolymerblandinger og etterfølgende fiberproduksjon og mekaniske testing. Resultatene fra dette arbeidet danner grunnlaget for videre arbeid med ytterligere forbedring og optimalisering av produksjonsprosessen som til slutt skal resultere i biologisk nedbrytbare snurrevadtau. Denne oppgaven vil baseres på Senbis sin innstilling og kalibrering av Selstad sin ekstrudere ved Selstads tauproduksjonsanlegg i Måløy, Norge. Deretter vil Selstad utføre ekstruderingen på produksjonsfibermaskinene. De biologisk nedbrytbare fibrene vil så bli brukt av Selstad til å produsere tau. I første omgang produseres relativt tynne tau i tre forskjellige biopolyester for testing av mekaniske egenskaper i oppgave 2.3 og degraderingshastighet i 3.1. Selstad sine taumaskiner kan produsere vanlige tau ned til 8 mm i diameter, samt småskala snurrevadtau ned i 24 mm i diameter. Tau og fiber som produseres vil testes av SINTEF Ocean med metodene som utvikles i arbeidspakke 2.2, samt til degraderingsforsøk i 3.1.

Oppgave 1.2. Oppskalering – Produksjon av biologisk nedbrytbart snurrevadtau med kommersiell diameter
Ansvarlig: Selstad AS, Knut Steffen Solvåg (FoU-sjef). Deltakere: SINTEF Ocean AS, Senbis AS (underleverandør av SINTEF Ocean AS).
Mål: Produsere kveiler av biopolyester snurrevadtau for fullskala testing om bord kommersielle fiskefartøy.
Metode: Til denne oppgaven vil Selstad bruke biopolyester produsert av Senbis i SEARCULAR, som er testet i lab av SINTEF Ocean, for å produsere minst to 220 m kveiler med 50 mm snurrevadtau i sitt produksjonsanlegg i Måløy for fullskala feltforsøk.

AP2: Utvikling og dokumentasjon av nye slitesterke snurrevadtau
Ansvarlig: SINTEF Ocean, Dr. Heidi Moe Føre (seniorforsker konstruksjonsteknikk) og Anja Alvestad (forsker redskapsteknologi). Deltakere: Selstad AS. Arbeidet blir tilkoblet en PhD finansiert av SFI Dsolve (Senter for utvikling av bionedbrytbar plast for applikasjoner i fiskeri og akvakultur) hos UiT – Norges arktiske universitet. 
Mål: Etablere kunnskap og metoder for å utvikle snurrevadtau med redusert plastutslipp. Kartlegge hvilke slitasjemekanismer snurrevadtau blir utsatt for å forsøke å gjenskape disse i laboratorietester.

Oppgave 2.1. Kartlegging av slitasje
Mål: Fylle kunnskapshull ved å undersøke egenskaper og funksjonalitet til et snurrevadtau, og hvordan det utsettes for slitasje.
Metode: Ved bruk av semistrukturerte intervju av fiskere og andre bedrifter med relevant kunnskap om problemstillingen, vil man gjennomføre en kvantitativ analyse av årsaker til slitasje på snurrevadtau. Basert på dette vil det bli skissert gode tiltak for å hindre slitasje og utslipp av plastpartikler til havet. Dette inkluderer slitasje både under aktivt fiske, samt ved håndtering av tau i fartøy. Gode tiltak kan omfatte nye kriterier for kassering av tau, da det er mulig at tauene bør kasseres før de er så slitt at de mister integritet slik at store mengder fiber kan løsne fra tauet. En betydelig mengde fiber kan også løsne om bord i fartøy, og disse bør bli samlet opp og avhendes på en effektiv og miljøvennlig måte.

Oppgave 2.2 Metoder for slitasjetesting av snurrevadtau
Mål: Etablere en testmetode for slitasjetesting av tau i lab som gjenspeiler slitasjen et snurrevadtau utsettes for i virkeligheten.
Metode: Basert på resultater fra oppgave 2.1, vil det bli utviklet laboratorietester som kan gjenskape denne typen slitasje. Som utgangspunkt brukes utstyret MILA 200 WET som er utviklet av Buraschi i samarbeid med SINTEF Ocean for testing av notlin til oppdrettsnøter. Dette testutstyret har tidligere vist seg egnet til å påføre slitasje i langsgående retning av tau, garn og filament. Et snurrevadtau vil trolig utsettes for slitasje også i andre retninger, siden tauet også beveger seg i tverrgående retning når det strammes og jager fisken innover. Prosjektet ønsker å modifisere testoppsettet for å simulere denne typen slitasje, slik at MILA 200 WET også kan påføre slitasje på tvers av tauene. I tillegg vil effekt av varierende korningsgrad på slitasjetrommelen (som representerer forskjellige bunnforhold) og forspenning av tauet bli undersøkt. Det vil bli utviklet en egen testprosedyre for slitasjetesting av snurrevadtau som kan benyttes til å undersøke motstanden til ulike typer tau mot slitasje og dermed plastutslipp. Mengden slitasje vil primært kvantifiseres ut fra reduksjon i bruddstyrke og vekt, men andre metoder (som visuell vurdering, morfometer (se 3.2) og 3D scanning) for å vurdere slitasje og potensielt plastutslipp vil også vurderes. Dette arbeidet vil utføres i nært samarbeid mellom Selstad og SINTEF Ocean, hvor slitasjetesting utføres hos SINTEF Ocean, mens styrketester utføres hos Selstad med standard utstyr for styrketesting av tau.

Oppgave 2.3 Slitasje- og styrketesting av tau
Mål: Gjennomføre slitasje- og styrketesting av tau, inkludert biopolyester-tau. Vurdere potensiale for redusert plastutslipp.
Metode: Metode utviklet i 2.2 vil benyttes til å slitasjeteste tau i biopolyester, samt forskjellige variasjoner av tradisjonelle PE/PP-danline tau (med samme diameter). Potensiell ekstra slitestyrke basert på taukonstruksjonen vil også bli vurdert. Tau, med og uten slitasje, vil deretter styrketestes med egnet testutstyr hos Selstad. Plastpartikler som frigjøres under slitasjetestene vil bli samlet opp og veid.

Oppgave 2.3 Utvikling av slitesterke snurrevadtau
Mål: Undersøke alternative produksjonsmetoder for standard snurrevadtau som kan bidra til reduksjon av plastforurensning.
Metode: Basert på kunnskap og metoder etablert i intervju og labforsøk (oppgave 2.1 og 2.2), vil man utvikle forbedrede snurrevadtau med god funksjon og minimal slitasje. For å oppnå dette, vil en undersøke alternative produksjonsmetoder på standard snurrevadtau og gjennomføre en sammenligning av Selstad sine produkter med varierende egenskaper. Arbeidspakken vil samarbeide tett med AP2 og levere snurrevadtau, vanlige tau og rent fiber til SINTEF Ocean med mål å verifisere både testmetode, slitasjeeffekter og slitasjemotstand.

AP3: Uttesting i felt
Oppgave 3.1. Småskalatesting i kommersielt fiskeri
Mål: Kvantifisering av degradering og slitasje på snurrevadtau i småskalaforsøk i kommersielt fiskeri.
Metode: Spesialkomponert biologisk nedbrytbar polyester kan ha stor variasjon i nedbrytingstid, samt svært varierende stivhet og styrke. Ideelt sett ønsker man en plast som opprettholder tilstrekkelig styrke under bruk, men som nedbrytes hurtig dersom den ender opp som avfall i sjøen. Det er tilfeller der redskap i biologisk nedbrytbar plast har degradert for hurtig, for eksempel når det har blitt liggende på et skittent og varmt dekk. Nedbrytingstiden kan justeres ved å endre på polymerkomposisjonen. Metoder for å teste stivhet, styrke og slitasjeegenskaper gjør det enklere å velge riktig materialkvalitet for bruk i snurrevadtau. Imidlertid er det utfordrende å kvantifisere levetiden til disse materialene uten mere empiriske data, noe som krever tester under reelle forhold. Derfor planlegger man å feste tynne tau (8–24 mm) av biopolyester og Danline til sammenligning til sabben og la disse følge redskapet i bruk i én eller to sesonger med snurrevadfartøyet M/S Fortuna. Etter bruk (og om mulig midt i sesongen) vil en samle inn disse tauprøvene og vurdere deres tilstand, særlig med tanke på å avdekke eventuell nedbrytning. Degradering (nedbryting) vil vurderes ut fra tap i styrke og synlig degradering av overflate vha elektronmikroskopi. Disse forsøkene vil gi viktig kunnskap til polymerprodusenten (Senbis AS) når de skal komponere den optimale plasten til snurrevadtau.

Oppgave 3.2. Fullskalatesting i kommersielt fiskeri
Mål: Kvantifisering av slitasje og materialtap fra snurrevadtau i kommersiell drift over én eller to fiskesesong(er).
Metode: Slitasjen på tau vil bli vurdert under reelle kommersielle forhold, i tradisjonelle fiskefelt, som dekker ulike fiskerier (f.eks. bunnfiske av torsk/hyse) og ulike havbunnssubstrater, og gjennom minst én hel fiskesesong (helst to sesonger, avhengig av mulig tilleggsfinansiering fra Fiskeridirektoratet i 2025). Det vil bli gjennomført fiskeriforsøk om bord på snurrevadfartøyet M/S Fortuna for å evaluere materialtap i snurrevadtau forårsaket av slitasje. I snurrevadfisket er det vanlig at tauet (armen) på styrbord side vendes for hvert hal, mens babord arm kun vendes når slitasjen på den ene enden blir for stor. Ettersom man vet at belastningen langs tauet er svært ujevnt fordelt, med den mest intense slitasjen på enden som er nærmest snurrevadnota, vil det være lite hensiktsmessig å måle slitasje langs babordarmen. Styrbordarmen, derimot, som vendes for hvert hal, vil bli utsatt for en jevnere belastning, og vil derfor være egnet for å vurdere forskjeller i slitasje på forskjellige tau-kvaliteter og materialer.

For å sammenligne slitasjen av biopolyester og konvensjonelle PE/PP-danlinetau, vil fartøyet derfor bli utstyrt med seksjoner av i størrelsesorden 50 m snurrevadtau i de ulike materialene langs styrbordarmen. Antall seksjoner må vurderes ut fra hvor mange spleiser som er forsvarlig å ta i bruk, før det går ut over tauets integritet. Spleisene vil naturligvis være utsatt for mer slitasje ettersom de utgjør forhøyninger på tauet. Gjennom fiskesesongen, som strekker seg over 6 måneder, eller inntil ett av materialene (enten biopolymeren eller PE/PP) blir betydelig slitt og krever utskifting, vil data periodisk samles inn ombord på fartøyet for å vurdere slitasjen. Geometriske målinger, ved hjelp av et morfometer (Herrmann et al., 2009), vil bli brukt for å måle endringene i tverrsnittet av tauene. Disse tverrsnittene vil deretter bli digitalisert, og bildene analysert ved hjelp av programmet FISHSELECT (Herrmann et al., 2009). Tverrsnitt vil bli tatt på spesifikke forhåndsdefinerte posisjoner langs tauet, som dekker hele lengden av de nærmeste kveilene til nota. Denne perioden kan utvides til to sesonger (12 måneder) avhengig av de foreløpige resultatene. Lignende eksperimenter vil bli gjennomført i SEARCULAR, om bord “Nordsö”, et fartøy som hovedsakelig opererer i Nordsjøen. Dette gir mulighet til å sammenligne resultatene fra to separate forsøk, utført på to ulike fartøy som opererer i forskjellige fiskeområder med varierende bunnsubstrat. Med andre ord vil de bli utsatt for ulik slitasje, og dette vil kunne bidra til en mer omfattende forståelse av påvirkningen på tau under ulike forhold. Milepæl M6: Notat som inneholder resultatene fra fullskalaforsøk ombord et snurrevadfartøy (slås sammen med resultater fra oppgave 4.1). Det forventes en vitenskapelig artikkel basert på resultatene fra oppgave 4.2, publisert gjennom PhD-arbeidet i Dsolve.

Prosjektorganisering
Prosjektet vil ledes av SINTEF Ocean og gjennomføres i samabeid med Norges Arktisk Universitetet (UiT), redskapasleverandør Selstad AS og fiberprodusent Senbis AS. Prosjektet drar nytte av synergier med andre pågående prosjekter hvor SINTEF, UiT og Selstad er partnere (EU Horizon Europe-prosjektet SEARCULAR og Senter for forskningsdrevet innovasjon SFI-Dsolve).
Hovedvekten vil legges på formidling til fiskeflåten gjennom kanaler som de vanligvis følger, inkludert NorFishing, Fiskeribladet og Facebook®. Prosjektgruppen vil skrive korte, populærvitenskapelige artikler og produsere en film som har fiskere som primære målgruppe. Det vil også bli skrevet forskningsrapporter og vitenskapelige artikler for å tilgjengeliggjøre detaljerte resultater.

I regi av prosjektet vil det utarbeides to rapporter som blir tilgjengelig på nettsidene til SINTEF, UiT, Senbis og FHF. For å nå ut til næringen vil prosjektresultater også presenteres på relevante seminarer og konferanser. Det vil også utarbeides en animasjon og faktaark, samt nyhetssaker underveis.
keyboard_arrow_up