Komparativ analyse av norsk og global akvakultur med hensyn til fôreffektivitet, bærekraft og klimaavtrykk

Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport
Vekst: Global akvakultur har vokst fra en produksjon på 4,7 millioner tonn i 1980 til 85,3 millioner tonn i 2019. Etter til dels svært høy vekst på 80- og 90-tallet har veksten flatet noe ut og de siste 4–5 åra fram til 2019 har veksten ligget på ca. 4 % per år. Ruralis sin prognose tilsier en produksjon i 2030 på 110 millioner tonn.

Norsk akvakultur, med atlanterhavslaks og regnbueørret som hovedprodukter, står i 2019 for ca. 6 % av verdens animalske akvakultur målt i førstehåndsverdi og ca. 1,7 % av produksjonsvolumet målt i rund vekt. Norge er ledende innen produksjon av atlanterhavslaks, med 52 % av det globale produksjonsvolumet i 2019. Norges akvakulturproduksjon lå i 2020 på 1477 tusen tonn, hvorav 1474 tusen tonn var laks og regnbueørret. Med Ruralis prognose for 2030 vil produksjonen ligge på 2065 tusen tonn. Med en vekstrate som snitt av de fire siste års vekst vil femdobling fra 2020 inntreffe i 2068. Dersom vi framskriver produksjonen med gjennomsnittsvekstraten for perioden 2000–2020 vil femdobling inntreffe i 2049.

Fôr og fôrproduksjon: I år 2000 var 38 % av global akvakulturproduksjon av fisk og krepsdyr fullfôret med moderne industrielt fôr, i 2019 er andelen 59 % og Ruralis sin prognose for 2030 er 69 %. Gjennomsnittlig fôrfaktor (kg fôr per kg fisk rund vekt) i dette segmentet (fullfôret akvakultur) er for år 2000 beregnet til 1,84. Denne fôrfaktoren har gått ned til 1,55 i 2019, og prognosen for 2030 ligger på 1,49. Dette betyr at verdens produksjon av moderne industrielt (MIF) akvafôr ligger på 61 millioner tonn i 2019. I år 2000 var volumet 16 millioner tonn, og prognosen for 2030 ligger på 113 millioner tonn.

Matproduksjon: Ruralis drøfter hvor stor del av akvakulturproduksjonen som blir til mat for mennesker og sammenligner akvakultur med produksjon av kylling og gris. Dette er ikke eksakt vitenskap, og mye av arbeidet består i å presisere begreper, forutsetninger og valg av parametere som ligger til grunn. Ruralis har kommet til at det i ernæringsøkonomisk forstand er små forskjeller i fôreffektivitet i de ulike produksjonene. Men når det gjelder videreføring av protein fra fôr til humanernæring er gris og u-landsproduksjon av maller og karper noe mer fôreffektive enn gjennomsnittet i de utvalgte produksjonene. Dorade, havabbor og reker er noe mindre fôreffektive mht. protein enn gjennomsnittet. Når det gjelder oppdrett av atlanterhavslaks er dette en gjennomsnittlig effektiv produksjon på linje med kylling. Laks varierer, i likhet med andre produksjoner, med forutsetningene, bl.a. hvor stor spiselig del som legges til grunn.

Råvarer til akvafôr er substituerbare og bruk vil variere etter pris og tilgjengelighet i markedet. Dette gjelder i all fôret oppdrett, også i moderne industriell fôrproduksjon med formulert næringsinnhold i de ulike fôrtypene. Dette drøftes i sluttrapporten (kapittel 4.6) hvor Ruralis også gjengir typiske fôrresepter i noen viktige produksjoner og lister ca. 70 viktige fôrråvarer i dagens akvakultur.

Hvor fra, kommer råvarene til akvafôr? Ruralis vet ikke eksakt hvor stor import det er av akvafôr til de folkerike statene i Asia med stor akvakulturproduksjon. På den ene side er Kina verdens største importør av soyabønner med 102 millioner tonn, eller 60 %, av en total verdenshandel på 170 millioner tonn (tall for 2019, kilde: IGC, 2021). Samtidig er en stor del av Kinas akvakultur ufôret eller ekstensivt fôret, og det meste av soyaimporten går til å avle gris. Et annet eksempel er Vietnam som i 2019 importerte 13 millioner tonn mais. Men igjen er det gris som er hovedformålet. I Vietnam bruker pangasius gradvis mer og mer mais, men det er lite i forhold til totalimporten. Vietnam produserte 1,6 millioner tonn pangasius i 2019.

Selv om det er vanskelig å skille ut den internasjonalt handlede fôrstrømmen til fisk og krepsdyr fra den store handelen med fôrråvarer, kan det sies noe. Når det gjelder import av landbruksbasert fôr kommer det i hovedsak fra de fire vekstene: Soya, mais, hvete og raps. Dersom en ser på summen av disse råvarene er det åtte store eksportørland som står for 99 % av verdensmarkedet. USA og Brasil har i 2018/19 til sammen 45 %, legger en til Argentina, Australia og Ukraina er en oppe i 78 %, og med Canada, Russland og EU er en oppe i 99 %.

Når det gjelder den marine ressursen fiskemel ligger verdensproduksjonen på ca. 5 millioner tonn, men med betydelige variasjoner primært knyttet til det peruvianske anchoveta-fisket som kan variere sterkt, bl.a. med havstrømfenomenet El Niño. I 2019 var verdensproduksjonen av mel på ca. 4,9 millioner tonn og fiskeolje på 1,2 millioner tonn. Norge og Danmark produserte henholdsvis 237 000 og 170 000 tonn fiskemel. Norge er en av verdens største forbrukere av begge produkter pga. oppdrett av atlanterhavslaks og regnbueørret. Dersom en bruker tallene i rapport publisert av Nofima (Aas et al. 2019) kan en beregne medgått fiskemel i norsk akvakultur til ca. 270 000 tonn. Peru og Kina er de største produsentene av fiskemel. Peru og Vietnam er de største produsentene av fiskeolje.

Bærekraft: Fôrproduksjon og -forbruk i akvakultur berører flere bærekraftaspekter. Ruralis har beskrevet overgangen fra overvekt av marine ressurser i akvakulturfôret på 1990-tallet til dagens situasjon, der en stor andel av fôret består av landbasert planteproduksjon. For å vurdere bærekraften i fôrproduksjonen har Ruralis sett på standarder og sertifiseringsordninger, både innen fiskeri og akvakultur. Bærekraftsertifisering har kommet lenger, både i omfang og oppslutning, innen fiskeri enn innen akvakultur. I fiskerisektoren er arbeidet med bærekraft konsentrert om ulike virkemidler for bærekraftig forvaltning av ville fiskestammer. Innen akvakultur er, i tråd med dette, sertifiseringsordninger for marine fôrråvarer mer utviklet enn for landbaserte fôrråvarer. I sluttrapporten har Ruralis registrert og beskrevet noen initiativ innenfor sertifisering av landbaserte råvarer og bærekraftsertifisering for øvrig. Plantebaserte fôrråvarer og bærekraftaspekter rundt dette får økt oppmerksomhet, og det er grunn til å tro at offentlige reguleringer, sertifiseringer og standarder vil omfatte strengere krav til bl.a. akseptabelt opphav, miljøavtrykk, effekt på avskoging, klimagassutslipp også for denne ressursen i fremtiden.

Resultater og funn fra prosjektet er oppsummert i følgende punkter
1. Akvakultur er verdens raskest voksende matproduksjon.
2. Verdens akvakulturproduksjon vokste fra 4,7 millioner tonn i 1980 til 22,3 millioner tonn i år 2000 og til 85,3 millioner tonn i 2019.
3. Ruralis sin prognose tilsier en produksjon i 2030 på 110 millioner tonn.
4. Norsk akvakultur produserte i 2019 1,45 millioner tonn laks og regnbueørret som utgjorde ca. 6% av verdens animalske akvakultur målt i førstehåndsverdi og ca. 1,7 % av produksjonsvolumet målt i rund vekt. Norsk andel av verdensproduksjonen har vokst fram til 2010, men har sunket svakt siden.
5. I år 2000 var 38 % av global akvakulturproduksjon fullfôret med moderne industrielt fôr, i 2019 er andelen 59 % og Ruralis sin prognose for 2030 er 69 %.
6. Gjennomsnittlig fôrfaktor i fullfôret akvakultur globalt er for år 2000 beregnet til 1,84. Fôrfaktoren har gått ned til 1,55 i 2019, med prognosen for 2030 på 1,49.
7. Verdens produksjon av moderne industrielt fôr (MIF) er beregnet til 61 millioner tonn i 2019. I år 2000 var volumer 16 millioner tonn, og prognosen for 2030 ligger på 113 millioner tonn.
8. Norske myndigheter har ambisjoner om økt vekst i akvakultur og trenger en strategi for økt bærekraftig innenlandsk fôrproduksjon og en strategi for økt bærekraftig fôrimport.
9. Fôrfaktor er egnet som mål for fôreffektivitet, bare i sammenligninger innenfor samme art og oppdrettsteknologi.
10. Sammenligning av fôreffektivitet i forhold til humanernæring og globaløkologi krever beregning av næringsinnhold i fôret og i spiselig del av slakt.
11. I ovennevnte forstand er det små forskjeller i fôreffektivitet mellom de store animalske produksjonene.
12. Produksjon av laks er omtrent like fôreffektivt som produksjon av kylling. Produksjon av gris er sannsynligvis litt mer fôreffektivt enn begge.
13. Det finnes et stort antall ulike råvarer til akvafôr som i brede kategorier er gjensidig substituerbare.
14. Bruk av ulike fôrråvarer vil variere etter pris og tilgjengelighet i markedet.
15. Landbruksbaserte råvarer til akvafôr kommer i hovedsak fra de fire vekstene: Soya, mais, hvete og raps.
16. Eksporttilbudet av de fire nevnte kommer fra åtte store eksportørland som står for 99 % av verdensmarkedet med USA og Brasil som de to største.
17. Verdensproduksjonen av fiskemel ligger på ca. 5 millioner tonn og fiskeolje ligger på vel 1 million tonn. Det meste av produksjonen går nå til akvafôr. Norge har en betydelig egenproduksjon av mel og olje, men må også importere begge deler.
18. Norge er en av verdens største forbrukere av fiskemel og -olje pga. oppdrett av atlanterhavslaks og regnbueørret. Medgått fiskemel i norsk akvakultur er ca . 270 000 tonn i 2019. Peru og Kina er de største produsentene av fiskemel. Peru og Vietnam er de største produsentene av fiskeolje.
19. På villfisksiden er bærekraftarbeidet med utvikling av standarder og sertifiseringssystemer kommet langt. Dette fører til at de marine forråvarene i stor grad har kommet inn i et virksomt rapporterings- og kontrollsystem.
20. Utviklingen av dette systemet har tatt ca. 40 år og har gradvis fått tilslutning av alle land og er forankret i FAO.
21. Når det gjelder akvakulturfôr fra landbruk mangler foreløpig et tilsvarende system. Både kriterier og standarder mangler i operativ forstand, og da naturlig nok også praktisk oppfølging og sertifisering.
22. En rekke private bransjeinitiativ for sertifisering av landbruksbaserte råvarer er etablert. Mye tyder på at tiden er moden for å etablere et mer omfattende og forpliktende system med et offentlig-privat samarbeid.

Sluttkonferanse 24. november 2021: Lenke til program og presentasjoner
Program og presentasjoner som ble brukt på konferansen.