Nytt konsept for krok og forsyn til linefiske

Det norske kystlinefisket regnes som et miljøvennlig fiskeri fordi det i liten grad påvirker bunnhabitatene, gir relativt liten bifangst av ikke-kommersielle arter og har et lavt energiforbruk. I tillegg leverer lineflåten fisk av topp kvalitet som gir grunnlag for økt verdiskapning. Line er også et betydningsfullt redskap fordi det kan anvendes på de fleste typer fiskefelt (bunntyper), og flere arter fanges nesten utelukkende med line (brosme, lange, steinbit, kveite, tannfisk).

Fangstprinsippet for line er basert på fiskens beiteatferd, og agnet er derfor en nøkkelfaktor i fisket med denne redskapstypen. Den kanskje største utfordringen for linefisket ligger i agnforbruket med høy pris og anvendelse av en ressurs som kunne vært brukt til konsum. Mens det har vært og pågår aktiviteter for å løse agnutfordringene, har det i løpet av de siste tiårene vært gjort lite for å videreutvikle selve kroken og forsynet.

Krokene som i dag brukes i autolinefisket er små variasjoner over EZ-kroken som ble utviklet på midten av 1980-tallet. Denne kroken ble raskt tatt opp i fiskeriene da den i tillegg til å krøke fisken lettere også holdt bedre på fisken etter krøking. En annen nyvinning fra 1990 tallet var overgang til svivelline. Ved at forsynet er festet til lineryggen med en svivel reduseres opptvinning av forsynet som tidligere resulterte i tap av fisk under haling. Siden EZ-kroken og svivelline ble vanlig i fiskeriene har det vært gjort lite for å gjøre lineredskapen mer effektiv.
 
Fra 1990 og frem til i dag har det imidlertid vært en rivende utvikling innen automatisering, spesielt for de mindre kystlinebåtene. Med dagens magasinbaserte autoliner, egnemaskiner og splittere settes og hales det opptil 20 000 krok i døgnet på disse fartøyene. Dette har ført til økt agnforbruk, og det er viktigere enn noen gang at hver krok og agn fisker optimalt.

Problemstilling/utfordring
Det er flere utfordringer med dagens krok og forsyn. Krokene er i all hovedsak laget av stål som korroderer i kontakt med saltvann eller på grunn av krypstrøm. Selv om krokene er belagt med ulike legeringer (for eksempel tinn, nikkel, kadmium) så er det et stort problem at krokene likevel ruster fordi legeringsprosessen er svært ømfintlig for varierende stålkvalitet. Spesielt går dette utover spissen på kroken som tæres raskere på grunn av gjentatte penetreringer gjennom agn og fisk samt slag i dragerluke, under avangling og i splitter. Det er viktig at kroken har en skarp og tynn spiss for god penetrering og effektiv krøking.

Videre er det et like stort forbruk av forsyn som av krok. Årsaken til det er at krok og forsyn blir levert ferdig knytt som en enhet. Om kun kroken er ødelagt så blir også forsynet skiftet og omvendt. Forsynet som er av polyester svekkes også over tid og en del forsyn slites av under haling.

Tap av krok og forsyn medfører både et økonomisk tap for fiskerne og en miljømessig belastning. Fiber av polyester eroderer og er dermed en kilde til mikroplast-forurensing, samt at det totale forbruket av plast og andre krokmaterialer øker. Fiskevelferdsmessig er det også uheldig gjennom at fisk (omfanget er ukjent) trolig svømmer rundt med krok og forsyn i munnen. Opplysninger fra fisker som drifter med 60 000 krok i døgnet så skiftes det ca. 1000 krok per døgn tilsvarende 5 % av bruket.

En annen utfordring er at det har blitt gjort lite for å automatisere prosessen med å knytte forsyn til krok. Dette er manuelt arbeid som utføres i lavkostland. Produksjonen er derfor for lengst flyttet ut av Norge med tap av arbeidsplasser og ekstra miljøbelastning gjennom lang frakt.

Dette prosjektet er forankret i FHFs handlingsplan for 2020 (Hvitfisk/Fiskeri- og fartøyteknologi) ved at det vil bidra til å utvikle teknologi som reduserer miljøpåvirkninger samt utviklingen av et effektivt og lønnsomt fiskeri som er ressursvennlig. Prosjektet er også forankret i Havforskningsinstituttet (HI) sin strategiplan der bærekraftig høsting fra havet er en av fire kjerneområder.