Prosjektnummer
Næringsstoff i sild og makrell
Sjømat hører til i et variert og helsefremmende kosthold og for å kunne si noe om den samlende effekten av å spise sjømat er det viktig å dokumentere sjømatens næringsstoffinnhold. Det er derfor av stor betydning å etablere kunnskap om innholdet av næringsstoffene i de pelagiske artene sild og makrell. I Norge anbefales et ukentlig sjømatinntak på 300–450 gram, hvorav halvparten bør være fet fisk.
I dette prosjektet ble 196 prøver av norsk vårgytende (NVG) sild (Clupea harengus), 344 prøver av nordøstatlantisk makrell (Scomber scombrus), 109 prøver av stillehavssild (Clupea pallasii) og 103 prøver av japansk makrell (Scomber japonicus) samlet inn i perioden september 2011 til januar 2013. Til sammen 746 prøver ble samlet inn og målet var å dokumentere innholdet av vitamin D og jod i tillegg til fett, fettklasser og fettsyrer i innsamlet prøvemateriale. De kjemiske analysene og opparbeidingen av prøvene ble gjennomført ved NIFES sine laboratorier som er akkreditert i henhold til NS-ISO-EN 17025. For alle de fire artene ble enkeltfisk analysert for alle analytter.
Fettinnholdet i NVG-sild var i gjennomsnitt 136 ± 46 gram per kilo. Fettinnholdet var høyest i prøvene fra oktober (177.6 g/kg) og lavest i mars (54.6 g fett/kg). Fettinnholdet i stillehavssild var i gjennomsnitt 122.7 ± 30 gram per kilo. Prøvene fra september hadde høyeste fettinnhold og var på 141.5 g/kg og prøvene fra oktober hadde laveste fettinnholdet og var på 106.6 g/kg. Når det gjelder innholdet av de marine fettsyrene EPA og DHA så var det noe mer av disse fettsyrene i NVG-silden (2.1 g/100g) sammenlignet med japansk sild (1.5 g/100g). Begge typer sild vil imidlertid bidra med betydelig mer enn anbefalt dagsinntak for disse fettsyrene ved å innta 100 gram.
Nordøstatlantisk makrell hadde et gjennomsnittlig fettinnhold på 254.0 ± 62 g/kg. For japansk makrell var gjennomsnittlig fettinnhold 138.7 ± 49 g/kg. Sammenlignet med begge typer sild så inneholder nordøstatlantisk makrell dobbelt så mye fett. Nordøstatlantisk makrell inneholdt 4.9 g/100g EPA + DHA, og det er nesten dobbelt så mye som innholdet i japansk makrell som var 2.8 g/100g. Som for sild så vil et inntak av 100 gram av en av disse makreller bidra med betydelig mengder marine omega-3 fettsyrer. Det betyr at en påleggsporsjon med 30 gram nordøstatlantisk makrell vil dekke flere dagers behov for EPA + DHA.
NVG-sild inneholdt i gjennomsnitt 25 ± 11µg vitamin D per 100 gram, mens stillehavsild inneholdt i gjennomsnitt 14 ± 11µg vitamin D per 100 gram. Nordøstatlantisk makrell og japansk makrell inneholdt mindre vitamin D sammenlignet med begge typer sild. Mengden vitamin D i nordøstatlantisk makrell var 4 ± 2 µg/100g og 6 ± 3 µg/100g i japansk makrell. Inntak av 100 gram sild vil dekke mer enn dagsbehovet for vitamin D for voksne og barn på 10 µg. Selv et inntak av 100 gram makrell vil også gi et betydelig bidrag til dagsbehovet for vitamin D.
Japansk makrell hadde høyest innholdet av jod, og det var i gjennomsnitt 32 ± 7 µg/100g. Stillehavssild hadde lavest nivå av jod, og det var i gjennomsnitt 11 ± 3 µg/100g. Nordøstatlantisk makrell innehold i gjennomsnitt 23 ± 10 µg jod per 100 gram, og NVG-sild hadde 18 ± 10 µg jod per 100 gram. Jodinnholdet varierte mest i NVG-sild og laveste og høyeste verdi var på henholdsvis 8 og 92 µg/100g.
Resultatene fra dette prosjektet viser at det er viktig å ha et variert inntak av sjømat. Makrell inneholder mest fett og bidrar med mer av de marine fettsyrene EPA og DHA sammenlignet med sild. Både makrell og sild er dermed to viktige arter for å sikre et tilstrekkelig inntak av disse sunne marine fettsyrene. En påleggsporsjon med 30 gram nordøstatlantisk makrell vil dekke flere dagers behov for EPA og DHA. Sild er derimot en bedre kilde for vitamin D sammenlignet med makrell. Ved å spise 100 gram NVG-sild vil man få i seg to ganger dagsbehovet for vitamin D på 10 µg. Alle fire fiskearter bidrar med jod og de norske artene bidrar med dobbelt så mye jod sammenlignet med sild og makrell fra Japan.
-
Faktaark: Næringsstoffer i nordøstatlantisk makrell og norsk vårgytende sild
NIFES. 15.12.2014
-
Populærformidling: Ikke ett fett
FiskeribladetFiskaren. Biomarin gjestespalte. 9. januar 2013. Av Invild Eide Graff og Arne Dunker.
-
Sluttrapport: Næringsstoff i sild og makrell
NIFES. Rapport. 01.04.2014. Av Lisbeth Dahl, Arne Duinker, Amund Måge og Ingvild Eide Graff.
Fremmedstoffene i norsk vårgytende (NVG) sild og nordøstatlantisk makrell er studert i et stort antall individer (n=800–1200), blant annet gjennom finansiering fra Norges Sildesalgslag, Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) og Fiskeridirektoratet samt betydelig egeninnsats fra Havforskningsinstituttet og NIFES. I NVG-sild fant man ingen overskridelser av grenseverdi for de kjente miljøgiftene, og overvåkningen kan derfor i fremtiden gjøres på et relativt lavt nivå, jf prosjektrapporten Basisundersøkelse av fremmedstoffer i Norsk Vårgytende Sild fra prosjektet “Måling av fremmedstoffer i sild og makrell - etablering av grunnlagsdata” (FHF-232094).
I makrell var nivåene av fremmedstoff generelt lave, mens noen enkeltindivid hadde høye nivå av enkelte fremmedstoff, jf NIFES-rapporten Basisundersøkelse fremmedstoffer i nordøstatlantisk makrell (Scomber scombrus). Når man nå kjenner fremmedstoffsituasjonen så godt i disse artene, er det viktig å etablere en tilsvarende veldokumentert kunnskap om innholdet av næringsstoffene i NVG-sild og makrell. Sjømat, og spesielt feit fisk, er kjent som en god kilde til de marine omega-3-fettsyrene EPA, DPA og DHA. Helseeffektene av disse marine omega-3 fettsyrene er også godt dokumentert for hjerte-karsykdom gjennom spiseforsøk og epidemiologiske studier. Med bakgrunn i dette har FAO/WHO derfor anbefalt friske mennesker et daglig inntak av 0,25 g EPA + DHA for å forebygge hjerte-karsykdom. Enkelte publikasjoner hevder også at effekten av marint omega-3 i form av fosfolipider som fosfatidylserin er større enn marint omega-3 i form av trietylester.
Sjømat inneholder imidlertid mange flere viktige næringsstoff i tillegg til omega-3-fettsyrer, og de siste årene har den helsemessige betydningen av hele pakken med essensielle næringsstoffer fra sjømat fått øket oppmerksomhet i forbindelse med det store antallet mennesker som rammes av ikke-smittsomme sykdommer (fedme, depresjon, beinskjørhet, diabetes II).
Hovedandelen av studier på effekten av næringsstoff fra sjømat er likevel gjort med enkeltkomponenter som EPA og DHA, men det er viktig å fremheve at det ikke bare er disse som bidrar til helseeffekten av å spise sjømat. Det er derfor av stor betydning nå å etablere god kunnskap om innholdet av de andre viktige næringsstoffene blant annet i de pelagiske artene NVG-sild og makrell, og i dette prosjektet vil man fokusere på vitamin D i tillegg til fett, fettklasser og fettsyrer.
FHF sier i sin handlingsplan at “Norsk fiskerinæring skal produsere mat av høy kvalitet til bevisste forbrukere både innenlands og internasjonalt”, og at fondet skal “bidra til å fremskaffe dokumentasjon om helseeffekter av sjømat”. For at mat skal være av høy kvalitet må den være sunn og trygg, og data fra dette prosjektet vil bidra til å frembringe slik kunnskap om de aktuelle artene både nasjonalt og internasjonalt. Hvis man skal kunne si noe om mekanismene bak helseeffektene av konsum av sild og makrell, må en vite mer om hvilke næringsstoff de bidrar med. Prosjektet oppfattes derfor av forskergruppen som godt forankret i FHFs handlingsplan.
I NIFES sin strategi står det at institusjonen skal drive “Forskning knyttet til risikofaktorer og helsefremmende forbindelser i sjømat”. Prosjektet er derfor godt forankret i NIFES kjernevirksomhet.
NIFES er kontaktet av næringen for å skissere et prosjekt av denne kategorien. Det er derfor tydelig at også næringen ser verdien av bedre dokumentasjon på næringsstoffsiden i tillegg til den gode dokumentasjonen man nå har på fremmedstoff i NVG-sild og makrell.
• Å dokumentere innholdet av enkelte næringsstoff i NVG-sild og nordøstatlantisk makrell, samt i et noe mindre utvalg stillehavssild og japansk makrell.
• Å kartlegge radioaktivitet i NVG-sild og nordøstatlantisk makrell.
Målene over, listet opp punktvis, vil være som følger:
1) NVG-sild (Clupea harengus): Analysere fettmengde, fettsyresammensetning, fettklasser og vitamin D, samt isotopene Cs 134, Cs 137, og I 131.
2) Nordøstatlantisk makrell (Scomber scombrus): Analysere fettmengde, fettsyresammensetning, fettklasser og vitamin D, samt isotopene Cs 134, Cs 137, og I 131
3) Stillehavssild (Clupea pallasii): Analysere fettmengde, fettsyresammensetning, fettklasser og vitamin D.
4) Japansk makrell (Scomber japonicus): Analysere fettmengde, fettsyresammensetning, fettklasser og vitamin D.
For enhver forbruker er det viktig å vite at maten en spiser er sunn og trygg, og prosjektet vil bidra til at forbrukerne kan ta informerte valg. Det er viktig at Norge her tar et særskilt ansvar siden en svært høy andel av sild og makrell eksporteres ut av landet, og dermed også påvirker konsumenter internasjonalt.
Dokumentasjon er også grunnlaget for innovasjon i bransjen.
Prøvetaking: Representative prøver
NVG-sild har et karakteristisk vandringsmønster som følger årstidene (vår, sommer, høst og vinter). Hvis prøvetakingen dekker alle disse sesongene, vil også vandringsposisjonene være dekket. Forskergruppen vil fokusere på å gjøre hovedandelen av prøvetakingen i den norske fangstsesongen. Det tas derfor 75 individer i perioden fra oktober til desember og 75 individer i perioden januar til februar, sannsynligvis fordelt på 6 lokaliteter á 25 individer i tillegg til 2 lokaliteter fra tidspunkt noe utenom sesong (september og mars) (totalt 200 prøver).
Fordelingen av makrell er litt mer uforutsigbar, og derfor blir prøvestørrelsen for denne arten ca. 250 individer (sannsynligvis fordelt på 10 lokaliteter) for å få et representativt gjennomsnitt for spiselig del gjennom fangstsesongen sept-nov. I tillegg tas det 100 individer fra 4 lokaliteter utenom sesong (2 i juli/august og 2 i mai/juni).
Både for sild og makrell har NIFES et mangeårig og godt samarbeid om prøvetaking med Havforskningsinstituttet og instituttets referanseflåte, og NIFES vil i samarbeid med disse sørge for at det blir tatt representative prøver for både NVG sild og makrell. For stillehavssild og japansk makrell, har man foreløpig ikke logistikken på plass, men NIFES har erfaring med import av prøver til analyserformål tidligere. Ved prøvetaking i norske farvann registreres lokalitet, lengde, vekt, alder og kjønn på fisken. Deretter fryses den ned hel og transporteres til NIFES i frossen tilstand.
Hvor mye informasjon i tillegg til lokalitet en kan få fra stillehavsartene er foreløpig noe uklart. Ved prøvemottaket på NIFES tines fisken, og en eller begge av de skinnfrie filétene homogeniseres (avhengig av størrelse på fisken og mengde prøvematerialet som trengs), mest mulig av den røde muskelen taes med i prøven. Innvoller, skinn og bein kastes. Noen av analysene gjøres på vått materiale, mens andre analyser skal gjøres på frysetørket materiale. For de sistnevnte analysene frysetørkes filethomogenatet, og tørrstoffprosenten bestemmes slik at man kan regne seg tilbake til konsentrasjon av analyttene i våt filét.
Analyser
De kjemiske analysene og opparbeidingen av prøvene blir gjennomført ved NIFES sine laboratorier som er akkreditert i henhold til NS-ISO-EN 17025. For alle de fire artene, analyseres hvert eneste enkeltindivid for alle analytter, bortsett fra for radioaktivitet i NVG-sild og nordøstatlantisk makrell der det benyttes 8 samleprøver med 25 fisk i hver slik at totalt 200 enkeltindivider er representert i samleprøver for hver av de to artene.
Bestemmelse av totalt fettinnhold (NIFES metode nr 091)
Fettinnhold i prøven bestemmes gravimetrisk etter ekstraksjon med etylacetat og avdamping.
Fettsyresammensetning av totalfettsyrer ved hjelp av GLC (NIFES metode nr 041)
Metoden egner seg for bestemmelse av fettsyresammensetningen av totalfettsyrer ved hjelp av gasskromatograf i næringsmidler, fôr, vev og vevsvæsker. Metoden er testet for konsentrasjoner over 0,01 mg fettsyre/g vått materiale. Fettet ekstraheres fra prøven med kloroform/metanol, filtreres og ekstraheres. Deretter fordampes løsemiddelet, prøven forsåpes og metyleres før den kromatograferes på analytisk GLC (gass-væske-kromatografi). Analyttene detekteres ved hjelp av flammeionisasjonsdetektor, og kvantifiseres ved hjelp av intern standard som %-fordeling og mengde (mg/g) av de ulike fettsyrene. Deteksjonsgrensen er 3 mg/kg (mg fettsyrer/kg prøve). (0,003 mg/g).
Kvantifiseringsgrensen er 10 mg/kg (mg fettsyrer/kg prøve). (0,01 mg/g) Analyse av sertifisert referansemateriale CRM162 (soya olje), CRM163 (grisefett) og SRM1544 (diettblanding) gir verdier innenfor referansematerialets grenseverdier. Metoden er akkreditert.
Fettklasser (fosfatidylcholin, fosfatidyletanolamin, fosfatidylinositol og fosfatidylserin, m fl).
Lipidklasser blir bestemt ved at lipidene blir ekstrahert ved homogenisering i kloroform: methanol (2:1 v.v.) med 0,1 % BHT. Prøvene filtreres, dampes inn etter tilsetning av isoopropanol og løst i kloroform/0.01 % BHT før separasjon på HPTLC plater. 10 µg total lipid blir påsatt en 10 x 20 cm HPTLC plate som er forhåndsbehandlet med heksan:dietyleter (1:1 v/v) og aktivert ved 110 °C i 30 min. Platene blir kjørt 5.5 cm i metylacetat: isopropanol: kloroform: metanol: 0.25 % (w/v) vanndig KCl (25:25:25:10:9, volum) for å separere fosfolipidklassene fra nøytrale lipider i væskefronten. Etter tørking blir platen kjørt fullt ut i heksan: dietyleter: eddiksyre (80:20:2, v/v/v) for å skille nøytrale lipider og kolesterol.
Lipidklassene blir visualisert ved tørking på 160 °C i 15 minutter etter spraying med 3 % kopperacetat (w/v) i 8 % (v/v) fosforsyre og identifisert ved sammnelikning med kommersielt tilgjengelige standarder. Lipidklassene blir kvantifisert ved scanning densitometri ved hjelp av CAMAG TLC Scanner 3 og beregnet ved en integrator (WinCATS-Planar Chromatography, Version 1.2.0). Kvantitativ bestemmelse (mg lipidklasse/g vev) av lipidklasser blir gjort ved å etablere standardlikninger for hver lipidklasse med et lineært område, i tillegg til å inkludere en standard blanding av alle lipidklassene på hver HPTLC-plate for å korrigere for platevariasjon.
Vitamin D3 / D2 bestemmelse ved hjelp av HPLC (NIFES metode 036)
Metoden egner seg for bestemmelse av vitamin D3 (kolekalsiferol) og vitamin D2 (ergokalsiferol) ved hjelp av HPLC i næringsmidler, fôr, vev og vevsvæsker. Metoden kan anvendes for bestemmelse av vitamin D3 eller vitamin D2. Det er ikke mulig å bestemme eksakt mengde av den ene vitaminformen når den andre er tilstede i prøven, men i filétprøver vil det ikke være et problem. Metoden har følgende måleområde: 0,01mg/kg – 40 g/kg. Prøven forsåpes for å fjerne fettet i prøven, og det uforsåpbare materiale ekstraheres.
Prøven renses på en preparativ HPLC-kolonne, fraksjonen som inneholder vitamin D2 og D3 samles (normal fase). Samlet fraksjon injiseres på en analytisk HPLC kolonne (omvendt fase) og vitamin D3 / D2 bestemmes ved hjelp av UV-detektor. Innholdet beregnes ved hjelp av intern standard. Deteksjonsgrensen er 0,006 mg/kg. Kvantifiseringsgrensen er 0,01 mg/kg. Metoden er akkreditert.
Isotopanalyser av Cs-137, Cs-134 og I-131
Det vil hos underleverandør (Institutt for energiteknikk, Kjeller, Norge) bli foretatt gammaspektrometrimålinger ved hjelp av HPGe-detektor på følgende isotoper: Cs-137, Cs-134 og I-131 i frysetørkete fiskeprøver av alle de fire artene. Disse analyseres samlet i én prosedyre per prøve. Ved telling ca. 1 døgn, vil deteksjonsgrensen normalt være i størrelsesorden 0,05 Bq/prøve. Ved bruk av 10 g prøve blir da deteksjonsgrensen ~5 Bq/kg, mens man ved bruk av 100 g prøve kan få en deteksjongrense på ~0,5 Bq/kg.
Følgende formidling er planlagt:
7. desember 2011: Presentasjon av formål på Formidlingssamling.
1. juli 2012: Resultater i tabellform for kommentering i prosjektets styringsgruppe.
14. september 2012: Rapport til kommentering i styringsgruppe.
15. oktober 2012: Prosjektrapport næringsstoff.
15. oktober 2012: Prosjektrapport radioaktivitet.
7. desember, 2012: Presentasjon sluttresultat, Formidlingssamling.
7.–8. desember 2012: Faktaark for levering.
7.–8. desember 2012: Populærvitenskapelig artikkel
FHF orienteres før rapportene offentliggjøres og før resultatene formidles gjennom sjømatdatabasen (www.nifes.no). Resultatene vil også bli presentert på aktuelle konferanser og seminarer både vitenskapelige og populærvitenskapelige.
-
Sluttrapport: Næringsstoff i sild og makrell
NIFES. Rapport. 01.04.2014. Av Lisbeth Dahl, Arne Duinker, Amund Måge og Ingvild Eide Graff.