Enkelte eldre prosjekter i databasen, særlig fra før år 2008, kan fremstå med mangelfull informasjon på grunn av overgang til nytt nettsted. Vi jobber fortløpende med forbedringer, skulle du oppdage feil, ikke nøl med å ta kontakt med prosjektansvarlig hos oss.
Prosjektnummer
900056
Handel med oppdrettsfisk - hva er suksesskriteriene? Hovedprosjekt
Man har tilnærmet seg prosjektets formål gjennom et antall studier som har sett nærmere på spesifikke aspekter knyttet til de forskjellige delmålene. Mot slutten av prosjektet har en forsøkt å generalisere innsikten fra de forskjellige delprosjektene.
Fire overordnede kriterier må være oppfylt for at en oppdrettsnæring skal være vellykket:
1. Forbedret konkurransedyktighet
2. Økt etterspørsel
3. Miljømessig bærekraft
4. Forvaltning.
Hvis et av disse kriteriene brytes vil en oppdrettsnæring ikke være vellykket over tid. Det vil imidlertid være mulig å drive i noen år uten at alle kriteriene er oppfylt, og spesielt mangel på miljømessig bærekraft kan ta tid før den begrenser en næring.
Prosjektgruppen har sett etter fellestrekk for oppdrettsarter som har lykkes i den forstand at det har vært en betydelig økning i produsert kvantum. Gruppen fant at det var fire hovedkriterier som synes å måtte være oppfylt for at en oppdrettsart skal kunne lykkes. Da kriteriene gjelder for alle arter må de være relativt grove. De har imidlertid til felles at alle må være oppfylt for at en skal lykkes, og det er tilstrekkelig at en ikke er i stand til å oppfylle et av kriteriene for at en art eller et land ikke skal lykkes med å skape en oppdrettsnæring for en bestemt art. Det vil derfor finnes mange grunner til at en ikke lykkes, og disse vil ofte være spesifikke for enkelte arter eller regioner.
1. Forbedret konkurransedyktighet
Oppdrett av fisk innebærer å ha kontroll med vekstprosessen til en art i en periode i dens livssykel. Dette kan være sent i vekstprosessen som ved levendelagring av fisk, tidlig som ved havbeite, eller gjennom hele livssykelen som for arter med en lukket produksjonsprosess. Kontrollen med produksjonsprosessen er det viktigste punktet for om en oppdrettsart skal bli vellykket, da kontrollen muliggjør systematisk FoU-arbeid og dermed innovasjon. Slikt sett er det en fordel jo større del av produksjonsprosessen en har kontroll med. De fleste av de vellykkede artene har til felles at produksjonsprosessen er lukket.
Systematisk FoU-arbeid er essensielt fordi det leder til innovasjoner som gjør en art mer konkurransedyktig. Tidlig i arbeidet med en art kan enkeltinnovasjoner ha stor betydning, som flytemerden eller tørrfôr i lakseoppdrett. For mer modne arter er summen av gradvise forbedringer på stadig smalere felt den viktigste prosessen. Oppdrettslaksen er i så måte den mest modne oppdrettsarten fordi det er den arten som har flest spesialiserte leverandører og forskningsmiljø, og dermed flest områder hvor det drives systematisk FoU-arbeid. At en for laks i tillegg kom i gang tidlig med noen av de viktigste områdene, som avl, gjør at en også er kommet lengre på mange områder enn andre arter. Hvis en sammenligner oppdrettsnæringen med landbruket så har en imidlertid fremdeles langt igjen før en er på samme kunnskapsnivå på de fleste områder i produksjonsprosessen.
En trenger heller ikke å forlate Norge for å finne gode eksempler på arter hvor manglende utvikling i konkurranseevnen har forhindret at næringen ble en suksesshistorie. I stor grad handler dette om at en ikke i tilstrekkelig grad får kontroll på produksjonsprosessene, noe en har observert for torsk, kveite, kamskjell etc. I andre land finner en imidlertid også eksempler på arter som har fremstått som vellykket i en lengre periode, men som etter hvert blir utkonkurrert fordi konkurranseevnen ikke forbedres hurtig nok. Det fremste eksempelet her er amerikansk catfish, hvor produksjonen gradvis økte frem til en topp på 300 tusen tonn i 2003, og som deretter har blitt halvert til 152 tusen tonn i 2011.
Oppdrett av fisk innebærer å ha kontroll med vekstprosessen til en art i en periode i dens livssykel. Dette kan være sent i vekstprosessen som ved levendelagring av fisk, tidlig som ved havbeite, eller gjennom hele livssykelen som for arter med en lukket produksjonsprosess. Kontrollen med produksjonsprosessen er det viktigste punktet for om en oppdrettsart skal bli vellykket, da kontrollen muliggjør systematisk FoU-arbeid og dermed innovasjon. Slikt sett er det en fordel jo større del av produksjonsprosessen en har kontroll med. De fleste av de vellykkede artene har til felles at produksjonsprosessen er lukket.
Systematisk FoU-arbeid er essensielt fordi det leder til innovasjoner som gjør en art mer konkurransedyktig. Tidlig i arbeidet med en art kan enkeltinnovasjoner ha stor betydning, som flytemerden eller tørrfôr i lakseoppdrett. For mer modne arter er summen av gradvise forbedringer på stadig smalere felt den viktigste prosessen. Oppdrettslaksen er i så måte den mest modne oppdrettsarten fordi det er den arten som har flest spesialiserte leverandører og forskningsmiljø, og dermed flest områder hvor det drives systematisk FoU-arbeid. At en for laks i tillegg kom i gang tidlig med noen av de viktigste områdene, som avl, gjør at en også er kommet lengre på mange områder enn andre arter. Hvis en sammenligner oppdrettsnæringen med landbruket så har en imidlertid fremdeles langt igjen før en er på samme kunnskapsnivå på de fleste områder i produksjonsprosessen.
En trenger heller ikke å forlate Norge for å finne gode eksempler på arter hvor manglende utvikling i konkurranseevnen har forhindret at næringen ble en suksesshistorie. I stor grad handler dette om at en ikke i tilstrekkelig grad får kontroll på produksjonsprosessene, noe en har observert for torsk, kveite, kamskjell etc. I andre land finner en imidlertid også eksempler på arter som har fremstått som vellykket i en lengre periode, men som etter hvert blir utkonkurrert fordi konkurranseevnen ikke forbedres hurtig nok. Det fremste eksempelet her er amerikansk catfish, hvor produksjonen gradvis økte frem til en topp på 300 tusen tonn i 2003, og som deretter har blitt halvert til 152 tusen tonn i 2011.
2. Økt etterspørsel
Konkurransedyktighet er ikke nok for å lykkes, en må også finne kjøpere til den økende produksjonen. I alle markeder vil prisen på et produkt synke når produksjonen øker, og jo mindre markedet er i utgangspunktet, jo fortere vil prisen synke. Samtidig blir produktet mer attraktivt når prisen reduseres, og hvis en lykkes med å finne nye kjøpergrupper vil en kunne motvirke den synkende prisspiralen. Det finnes to hovedstrategier for å øke etterspørselen – en kan finne nye kjøpergrupper i nye markeder slik at den geografiske størrelsen av markedet øker eller en kan øke salget ved å introdusere nye produktformer i eksisterende markeder. For de mest vellykkede artene har begge strategiene vært benyttet.
For arter som laks og reker er markedet nå globalt, og det blir det i stadig større grad for arter som pangasius og tilapia. De mest vellykkede oppdrettsartene er følgelig tilgjengelig mer eller mindre over hele verden, om enn ikke nødvendigvis til en pris alle kunder kan betale. På mange måter er det å utvide det geografiske markedet for et produkt relativt lett hvis en er konkurransedyktig og har kontroll med produksjonsprosessen, da transport av varen er en relativt kurant sak i en stadig mer globalisert verden. En kan også observere at for de fleste vellykkede oppdrettsartene er en økning av den geografiske størrelsen av markedet viktig i en tidlig fase, men at denne type vekst naturlig nok stopper opp når markedet er blitt globalt.
Å utvikle nye produktformer er ofte en vanskeligere og dyrere prosess enn å finne nye geografiske markeder, men er viktigst for mer modne arter. Det er selvfølgelig også den eneste måte globale arter kan øke etterspørselen på. Nye produktformer gir økt etterspørsel fordi eksisterende kjøpere av arten vil kunne benytte den i nye situasjoner og fordi det vil kunne tiltrekke seg nye kjøpergrupper som ikke tidligere vurderte å kjøpe arten. Sushi er et godt eksempel på en ny produktform som gjør at nye kundegrupper kjøper laks (og annen fisk), og hvor tidligere kjøpere konsumerer laks i nye settinger.
Det finnes også mange eksempler på arter som ikke har lykkes fordi de ikke har klart å øke etterspørselen. Middelhavsarten sea bass er et av de klareste eksemplene. Produktivitetsveksten har i all hovedsak vært like stor som for laks, og konkurransedyktigheten har således forbedret seg like mye. Fisken selges imidlertid fremdeles i all hovedsak bare i landene langs Middelhavets nordkyst og i èn produktform, hel fisk i porsjonsstørrelse. En har med andre ord ikke lyktes verken med å ekspandere det geografiske markedet eller produktspekteret. Laksefisken coho er en annen oppdrettsart som heller ikke har lyktes i markedsarbeidet og hvor produksjonsveksten følgelig har stagnert. For begge disse artene har produksjonen stoppet på i overkant av 100 tusen tonn.
Konkurransedyktighet er ikke nok for å lykkes, en må også finne kjøpere til den økende produksjonen. I alle markeder vil prisen på et produkt synke når produksjonen øker, og jo mindre markedet er i utgangspunktet, jo fortere vil prisen synke. Samtidig blir produktet mer attraktivt når prisen reduseres, og hvis en lykkes med å finne nye kjøpergrupper vil en kunne motvirke den synkende prisspiralen. Det finnes to hovedstrategier for å øke etterspørselen – en kan finne nye kjøpergrupper i nye markeder slik at den geografiske størrelsen av markedet øker eller en kan øke salget ved å introdusere nye produktformer i eksisterende markeder. For de mest vellykkede artene har begge strategiene vært benyttet.
For arter som laks og reker er markedet nå globalt, og det blir det i stadig større grad for arter som pangasius og tilapia. De mest vellykkede oppdrettsartene er følgelig tilgjengelig mer eller mindre over hele verden, om enn ikke nødvendigvis til en pris alle kunder kan betale. På mange måter er det å utvide det geografiske markedet for et produkt relativt lett hvis en er konkurransedyktig og har kontroll med produksjonsprosessen, da transport av varen er en relativt kurant sak i en stadig mer globalisert verden. En kan også observere at for de fleste vellykkede oppdrettsartene er en økning av den geografiske størrelsen av markedet viktig i en tidlig fase, men at denne type vekst naturlig nok stopper opp når markedet er blitt globalt.
Å utvikle nye produktformer er ofte en vanskeligere og dyrere prosess enn å finne nye geografiske markeder, men er viktigst for mer modne arter. Det er selvfølgelig også den eneste måte globale arter kan øke etterspørselen på. Nye produktformer gir økt etterspørsel fordi eksisterende kjøpere av arten vil kunne benytte den i nye situasjoner og fordi det vil kunne tiltrekke seg nye kjøpergrupper som ikke tidligere vurderte å kjøpe arten. Sushi er et godt eksempel på en ny produktform som gjør at nye kundegrupper kjøper laks (og annen fisk), og hvor tidligere kjøpere konsumerer laks i nye settinger.
Det finnes også mange eksempler på arter som ikke har lykkes fordi de ikke har klart å øke etterspørselen. Middelhavsarten sea bass er et av de klareste eksemplene. Produktivitetsveksten har i all hovedsak vært like stor som for laks, og konkurransedyktigheten har således forbedret seg like mye. Fisken selges imidlertid fremdeles i all hovedsak bare i landene langs Middelhavets nordkyst og i èn produktform, hel fisk i porsjonsstørrelse. En har med andre ord ikke lyktes verken med å ekspandere det geografiske markedet eller produktspekteret. Laksefisken coho er en annen oppdrettsart som heller ikke har lyktes i markedsarbeidet og hvor produksjonsveksten følgelig har stagnert. For begge disse artene har produksjonen stoppet på i overkant av 100 tusen tonn.
3. Miljømessig bærekraft
De fleste nye oppdrettsarter sliter med å oppfylle de to første kriteriene, som langt på vei kan sies å være forutsetningene for økonomisk bærekraft. Oppdrett er imidlertid en næring som alltid opererer i interaksjon med miljøet bedriftene er produsert i, og for at næringen skal kunne være vellykket over tid må den også være miljømessig bærekraftig. Hvis ikke vil økosystemet forhindre en fortsettelse av næringen ved at nødvendige næringsstoffer forsvinner eller ved at sykdom tar vekk den økonomiske bærekraften.
Å finne hva som er miljømessig bærekraftig er svært vanskelig, og en vil ofte først være klar over at en har godt over grensen når det er for sent. Samtidig er det også klart at miljømessig bærekraft ikke er en gitt størrelse. Den miljømessige bærekraften kan påvirkes av hvilken produksjonspraksis som benyttes, og i de fleste produksjonssystemer kan bruk av teknologi og justeringer i produksjonspraksis legge til rette for større produksjon. Dette gjelder både for direkte påvirkning for egne produksjonsforhold, påvirkning på andre oppdrettere i samme region, og påvirkning på miljøet som ikke direkte berører oppdrettsvirksomheten. Fordi betydelige deler av miljøpåvirkningen ikke rammer oppdretteren som står for påvirkningen vil det vanligvis være nødvendig med reguleringer for at næringen skal kunne være bærekraftig.
Det finnes dessverre en mengde eksempler på oppdrettsnæringer i enkeltland som har vist seg å ikke være miljømessig bærekraftig. Blant de mest åpenbare eksemplene er ørretoppdrett i svenske innsjøer som ikke tålte tilførselen av næringssalter fra en relativ begrenset biomasse. Rekeoppdrett har hatt store utfordringer i mange land, og det finnes eksempler på lokaliteter som ikke kan benyttes til matproduksjon etter noen få års rekeoppdrett. Vanligere er det at sykdom driver opp produksjonskostnadene slik at manglende miljømessig bærekraft også ødelegger den økonomiske bærekraften. I varierende grad har en lykkes med å overkomme utfordringer når det gjelder bærekraft ved forbedret forvaltning. Rekeoppdrett i Equador og Thailand og lakseoppdrett på Færøyene er gode eksempler på hvordan miljøutfordringer kan overvinnes ved hjelp av bedre forvaltning og justert produksjonspraksis.
En faktor man som ofte ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet når det gjelder miljømessig bærekraft er at det vanligvis tar tid å ødelegge bærekraften. Næringer kan derfor fremstå som vellykkede i en betydelig tidsperiode før den manglende miljømessige bærekraften eksponeres. I næringer med økende produksjon er det også mulig at den miljømessige bærekraften først utfordres når produksjonen har nådd betydelige nivå. Lakseproduksjonen i Chile fremstår som et eksempel på dette, da næringen vokste uten problemer i mer enn et tiår før en etter århundreskiftet gradvis fikk større problemer med lus og sykdom frem til sykdomskrisen.
De fleste nye oppdrettsarter sliter med å oppfylle de to første kriteriene, som langt på vei kan sies å være forutsetningene for økonomisk bærekraft. Oppdrett er imidlertid en næring som alltid opererer i interaksjon med miljøet bedriftene er produsert i, og for at næringen skal kunne være vellykket over tid må den også være miljømessig bærekraftig. Hvis ikke vil økosystemet forhindre en fortsettelse av næringen ved at nødvendige næringsstoffer forsvinner eller ved at sykdom tar vekk den økonomiske bærekraften.
Å finne hva som er miljømessig bærekraftig er svært vanskelig, og en vil ofte først være klar over at en har godt over grensen når det er for sent. Samtidig er det også klart at miljømessig bærekraft ikke er en gitt størrelse. Den miljømessige bærekraften kan påvirkes av hvilken produksjonspraksis som benyttes, og i de fleste produksjonssystemer kan bruk av teknologi og justeringer i produksjonspraksis legge til rette for større produksjon. Dette gjelder både for direkte påvirkning for egne produksjonsforhold, påvirkning på andre oppdrettere i samme region, og påvirkning på miljøet som ikke direkte berører oppdrettsvirksomheten. Fordi betydelige deler av miljøpåvirkningen ikke rammer oppdretteren som står for påvirkningen vil det vanligvis være nødvendig med reguleringer for at næringen skal kunne være bærekraftig.
Det finnes dessverre en mengde eksempler på oppdrettsnæringer i enkeltland som har vist seg å ikke være miljømessig bærekraftig. Blant de mest åpenbare eksemplene er ørretoppdrett i svenske innsjøer som ikke tålte tilførselen av næringssalter fra en relativ begrenset biomasse. Rekeoppdrett har hatt store utfordringer i mange land, og det finnes eksempler på lokaliteter som ikke kan benyttes til matproduksjon etter noen få års rekeoppdrett. Vanligere er det at sykdom driver opp produksjonskostnadene slik at manglende miljømessig bærekraft også ødelegger den økonomiske bærekraften. I varierende grad har en lykkes med å overkomme utfordringer når det gjelder bærekraft ved forbedret forvaltning. Rekeoppdrett i Equador og Thailand og lakseoppdrett på Færøyene er gode eksempler på hvordan miljøutfordringer kan overvinnes ved hjelp av bedre forvaltning og justert produksjonspraksis.
En faktor man som ofte ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet når det gjelder miljømessig bærekraft er at det vanligvis tar tid å ødelegge bærekraften. Næringer kan derfor fremstå som vellykkede i en betydelig tidsperiode før den manglende miljømessige bærekraften eksponeres. I næringer med økende produksjon er det også mulig at den miljømessige bærekraften først utfordres når produksjonen har nådd betydelige nivå. Lakseproduksjonen i Chile fremstår som et eksempel på dette, da næringen vokste uten problemer i mer enn et tiår før en etter århundreskiftet gradvis fikk større problemer med lus og sykdom frem til sykdomskrisen.
4. Forvaltning
Det siste suksesskriteriet er forvaltning, hvor offentlige reguleringssystem oftest er den viktigste komponenten, men hvor samvirket mellom andre aktører kan være like viktige komponenter. Dette er også et svært vanskelig kriterium, da forskjellige forvaltningssystem gir svært forskjellige utslag. Utfordringene med forvaltningssystem kommer i to hovedkategorier; for mye og for lite.
Diskusjonen rundt miljømessig bærekraft ovenfor viser at reguleringer er nødvendig for at en oppdrettsnæring skal være miljømessig bærekraftig over tid. Gode forvaltningssystem er ikke bare nødvendig for å beskytte økosystemet rundt oppdrettsanleggene mot utilsiktede negative påvirkninger. De er også ofte viktige elementer ikke bare i en bærekraftig, men også en konkurransedyktig næring. Sonesystemet på Færøyene er her et godt eksempel.
Mindre oppmerksomhet har vært gitt til forvaltningssystem som setter så høye krav at de i praksis kveler utviklingen av en oppdrettsnæring. EU og USA er gode eksempler i så måte. Selv om det flere steder er et politisk ønske om større oppdrettsproduksjon, så er ikke dette sterkt nok til at prosessen fra en søker om en tillatelse (eller ofte et større antall tillatelser fordi det er mange områder som må dekkes) på noen måte er forutsigbar, og det tar ofte også svært langt tid (mer enn fem år). Resultatet blir da at forvaltningssystemet, presumtivt utfra de beste hensikter i forhold til miljømessig bærekraft, tillater så lite risiko at eksisterende næringer stagnerer og nye ikke forsøker. Også i Norge fatter stadig flere offentlige organer interesse for oppdrettsnæringen. Dette kan være positivt fordi det adresserer reelle utfordringer, men manglende koordinering i forvaltningen fremstår først og fremst som en utfordring for næringens konkurranseevne.
Formidling
Resultater fra prosjektet har vært benyttet i flere næringspolitiske prosesser, inkludert prosessen rundt avviklingen av den amerikanske straffetollen på norsk laks. Den formelle næringskontakten har vært ivaretatt gjennom en styringsgruppe og 28 rapporterte brukerrettede formidlingstiltak og 36 rapporterte allmenne formidlingstiltak. Det er så langt publisert 30 artikler i vitenskapelige tidsskrift med fagfellevurdering, inkludert to i det ledende tidsskriftet Science.
Det siste suksesskriteriet er forvaltning, hvor offentlige reguleringssystem oftest er den viktigste komponenten, men hvor samvirket mellom andre aktører kan være like viktige komponenter. Dette er også et svært vanskelig kriterium, da forskjellige forvaltningssystem gir svært forskjellige utslag. Utfordringene med forvaltningssystem kommer i to hovedkategorier; for mye og for lite.
Diskusjonen rundt miljømessig bærekraft ovenfor viser at reguleringer er nødvendig for at en oppdrettsnæring skal være miljømessig bærekraftig over tid. Gode forvaltningssystem er ikke bare nødvendig for å beskytte økosystemet rundt oppdrettsanleggene mot utilsiktede negative påvirkninger. De er også ofte viktige elementer ikke bare i en bærekraftig, men også en konkurransedyktig næring. Sonesystemet på Færøyene er her et godt eksempel.
Mindre oppmerksomhet har vært gitt til forvaltningssystem som setter så høye krav at de i praksis kveler utviklingen av en oppdrettsnæring. EU og USA er gode eksempler i så måte. Selv om det flere steder er et politisk ønske om større oppdrettsproduksjon, så er ikke dette sterkt nok til at prosessen fra en søker om en tillatelse (eller ofte et større antall tillatelser fordi det er mange områder som må dekkes) på noen måte er forutsigbar, og det tar ofte også svært langt tid (mer enn fem år). Resultatet blir da at forvaltningssystemet, presumtivt utfra de beste hensikter i forhold til miljømessig bærekraft, tillater så lite risiko at eksisterende næringer stagnerer og nye ikke forsøker. Også i Norge fatter stadig flere offentlige organer interesse for oppdrettsnæringen. Dette kan være positivt fordi det adresserer reelle utfordringer, men manglende koordinering i forvaltningen fremstår først og fremst som en utfordring for næringens konkurranseevne.
Formidling
Resultater fra prosjektet har vært benyttet i flere næringspolitiske prosesser, inkludert prosessen rundt avviklingen av den amerikanske straffetollen på norsk laks. Den formelle næringskontakten har vært ivaretatt gjennom en styringsgruppe og 28 rapporterte brukerrettede formidlingstiltak og 36 rapporterte allmenne formidlingstiltak. Det er så langt publisert 30 artikler i vitenskapelige tidsskrift med fagfellevurdering, inkludert to i det ledende tidsskriftet Science.
-
Populærformidling: Suksesskriterier for oppdrettsfisk
Oppsummeringsartikkel i Norsk fiskeoppdrett nr. 10, s. 10–13. Oktober 2012. Av Frank Asche, Universitetet i Stavanger.
-
Populærformidling: Suksesskriterier for oppdrettsfisk: Sluttrapport FHF
Universitetet i Stavanger. 2012
-
Populærformidling: Suksesskriterier: Populærvitenskapelig fremstilling (2008)
Universitetet i Stavanger. 2008.
-
Populærformidling: Suksesskriterier: Populærvitenskapelig fremstilling (høsten 2009)
Universitetet i Stavanger. Høsten 2009.
-
Populærformidling: Suksesskriterier: Populærvitenskapelig fremstilling (høsten 2010)
Universitetet i Stavanger. Høsten 2010.
-
Populærformidling: Suksesskriterier: Populærvitenskapelig fremstilling (Høsten 2011)
Universitetet i Stavanger. Høsten 2011.
-
Populærformidling: Suksesskriterier: Populærvitenskapelig fremstilling (våren 2009)
Universitetet i Stavanger. Våren 2009.
-
Populærformidling: Suksesskriterier: Populærvitenskapelig fremstilling (våren 2010)
Universitetet i Stavanger. Våren 2010.
-
Populærformidling: Suksesskriterier: Populærvitenskapelig fremstilling (våren 2011)
Universitetet i Stavanger. Våren 2011.
-
Populærformidling: Suksesskriterier: Populærvitenskapelig fremstilling (våren 2012)
Universitetet i Stavanger. Våren 2012.
-
Presentasjon: Suksesskriterier
Universitetet i Bergen. Presentasjon på markedsseminar. 8.6.2011. Foredrag av Frank Asche og Ragnar Tveterås.
-
Publikasjonsliste: Suksesskriterier for oppdrettsfisk
Universitetet i Stavanger. 2012
-
Rapport: Forprosjekt: Handel med oppdrettsfisk – hva er suksesskriteriene? En preliminær oversikt over de viktigste oppdrettsarter på verdensmarkedet per i dag
Universitetet i Stavanger. Rapport til FHL/FHF. Mai 2008. Av Trine Trollvik, Frank Asche og Atle Guttormsen.
-
Scientific article: Are Prices or Biology Driving the Short-Term Supply of Farmed Salmon?
Article in Marine Resource Economics, Vol. 26, 343–357. 2011. By Leif Jarle Asheim, Roy Ende Dahl, Subal C. Kumbhakar, Atle Øglend, and Ragnar Tveterås.
-
Scientific article: Atlantic Salmon (Salmo salar): The Super-Chicken of the Sea?
Article in Reviews in Fisheries Science, 19: 3, 257–278. 2011. By le Torrissen, Rolf Erik Olsen, Reidar Toresen, Gro Ingunn Hemre, Albert G. J. Tacon, Frank Asche, Ronald W. Hardy, and Santosh Lall.
-
Scientific article: Buying Power in UK Retail Chains: A Residual Supply Approach
Article in Aquaculture Economics & Management, 15:1–17. 2011. By Frank Asche, Linda Nøstbakken, Atle Øglend, and Sigbjørn Tveterås.
-
Scientific article: Competition between Different Farmed and Wild Species: The US Tilapia Market
Article in Marine Resource Economics, 24: 237-251. 2009. By Ana Norman-López.
-
Scientific article: Contracts in the Salmon Aquaculture Industry: An Analysis of Norwegian Salmon Exports
Article in Marine Resource Economics, Vol. 26, 141–150. 2011. By Thomas A. Larsen and Frank Asche .
-
Scientific article: Demand Growth for Atlantic Salmon: The EU and French Markets
Article in Marine Resource Economics, Vol. 26, 255–265. 2011. By Frank Asche, Roy E. Dahl, Daniel V. Gordon, Trine Trollvik, and Paul Aandahl .
-
Scientific article: Economic inefficiency and environmental impact: An application to aquaculture production
Article in Journal of Env. Econ. and Management, 59: 93–105. 2009.
-
Scientific article: Farming the sea
Article in Marine Resource Economics, 23: 507–527. 2009. By Frank Asche, University of Stavanger.
-
Scientific article: Faustmann in the Sea: Optimal Rotation in Aquaculture
Article in Marine Resource Economics, Vol. 23, 401–410. 2008. By Atle T. Guttormsen.
-
Scientific article: Fish Is Food: The FAOs Fish Price Index
Article in PLoS One, Vol. 7: 5 1–10. May 2012. By Sigbjørn Tveterås, Frank Asche, Marc F. Bellemare, Martin D. Smith, Atle G. Guttormsen, Audun Lem, Kristin Lien, and Stefania Vannuccini.
-
Scientific article: Food consumption changes in Russia: An analysis of regional demand for herring products
Article in Food Economics - Acta Agriculturae Scandinavica, Section C, 8:4, 222-232 By Sigbjørn Tveterås, Ragnar Tveterås, and Kristin Lien.
-
Scientific article: Genetically Modifi ed Salmon and Full Impact Assessment
Article in Science, 330: 1052–1053. 19 Nov. 2010. By Martin D. Smith, Frank Asche, Atle G. Guttormsen, and Jonathan B. Wiener.
-
Scientific article: Innovations and Structural Change in Seafood Markets and Production: Special Issue Introduction
Article in Marine Resource Economics, Vol. 26, 247–253. 2011. By Atle G. Guttormsen, Øystein Myrland, and Ragnar Tveterås.
-
Scientific article: Is Tilapia the same Product Worldwide or are Markeds Segmented?
Article in Aquaculture Economics & Management, 13:138–154. 2009. By Ana Norman-López and Trond Bjørndal.
-
Scientific article: New Aquaculture Species - The Whitefish Market
Article in Aquaculture Economics & Management, 13: 2, 76–93. 2009. By Frank Asche, Kristin H. Roll, and Trine Trollvik.
-
Scientific article: Spatial Diversification in Norwegian Aquaculture
ARticle in Aquaculture Economics & Management, 13:2, 94–111. 2009. By Atle Oglend and Ragnar Tveteras.
-
Scientific article: Stakeholders Perceptions of Aquaculture and Implications for its Future: A Comparison of the U.S.A. and Norway
Article in Marine Resource Economics 25: 61-76. 2010. By Jingjie Chu, James L. Anderson, Frank Asche, and Lacey Tudor.
-
Scientific article: Sustainability and Global Seafood
Article in Science, vol. 327. 12 Feb. 2010. By Smith et al.
-
Scientific article: Thalassorama: The Salmon Disease Crisis in Chile
Article in Marine Resource Economics, 24: 405–411. 2010. By Frank Asche, Håvard Hansen, Ragnar Tveterås, and Sigbjørn Tveterås
-
Scientific article: The Behaviour of Salmon Price Volatility
Article in Marine Resource Economics, 23: 507–526. 2008. By Atle Oglend and Marius Sikveland (both at University of Stavanger)
-
Scientific article: The Elusive Price Premium for Ecolabelled Products: Evidence from Seafood in the UK Market
Article in Journal of Agricultural Economics, 62: 3, 655–668. 2011. By Cathy A. Roheim, Frank Asche, and Julie Insignares Santos.
-
Scientific article: The Global Competition for Wild Fish Resources between Livestock and Aquaculture
Article in Journal of Agricultural Economics, Vol. 61, No. 2, 381–397. 2010. By Sigbjøn Tveterås and Ragnar Tveterås.
-
Scientific article: The Russian Seafood Revolution: Shifting Consumption towards Aquaculture Products
Article in Aquaculture Economics & Management, 13: 191–212. 2009. By Trude Berg Andersen, Kristin Lien, Ragnar Tveterås, and Sigbjørn Tveterås.
-
Scientific article: U.S. Shrimp Market Integration
Article in Marine Resource Economics, Vol. 27, 181–192. 2012. By Frank Asche, Lori S. Bennear, Atle Oglend, and Martin D. Smith.
-
Vit. artikkel: Kritiske suksessfaktorer for torskeoppdrett: Finnes de?
Artikkel i Økonomisk fiskeriforskning. 19/20 årg., 2009/2010: 9–16. Av Geir Sogn-Grundvåg, Kjell Grønhaug, Finn-Arne Egeness og Trine Trollvik.
Norge er et av de fremste land i verden med hensyn til produksjon av oppdrettsfisk. For Norge utgjør fortsatt laks og ørret størstedelen av produksjonen, men oppdrett av marine arter som torsk, kveite og andre har en positiv utvikling. I sin strategi for en konkurransedyktig norsk oppdrettsnæring har regjeringen som mål å legge til rette for at norsk havbruksnæring skal beholde sin stilling som en ledende internasjonal produsent og eksportør.
Dette prosjektet tar sikte på å dekke et behov for mer kunnskap om hvordan mekanismene for handelen med dagens oppdrettsarter fungerer, med tanke på å bruke slik kunnskap i introduksjonen av og handelen med nye oppdrettsarter. På denne måten vil man gjøre næringen i bedre stand til å møte nye markedsutfordringer, konkurrerende produsenter, og gi innspill til myndigheter og organisasjoners strategiarbeid. Dette prosjektet er også viktig med tanke på at man også satser på å få til oppdrett av andre arter som for eksempel kveite, og handelen med disse artene vil møte de samme utfordringer som oppdrettstorsk.
Å få innsikt i og utvikle en forståelse for hvilke faktorer som har vært avgjørende for å oppnå suksess for noen utvalgte oppdrettsarter.
Delmål
• Å kartlegge mønsteret i handelen for de ovenfor nevnte arter.
• Å kartlegge forbrukerpreferanser og konkurranseforhold i det europeiske sjømatmarkedet.
• Å forstå hvilke konkurransestrukturer som påvirker handelen med oppdrettsfisk.
• Å forstå rammevilkårene for produksjon og eksport med spesiell fokus på handelshindringer.
Det forventes at prosjektet vil gi større kunnskap og bevissthet om hvordan markedet utvikler seg. Det vil sette næringen (enkeltbedrifter så vel som næringsorganisasjoner) i bedre stand til å gjennomføre bedre strategiprosesser og derigjennom bedre strategiske beslutninger om markedsbearbeiding. Dette blir stadig viktigere ettersom det blir flere arter i norsk næring og flere arter i den internasjonale konkurransen.
Større kunnskap om markedsutviklingen og konkurransesituasjonen vil gi bedre tilpasset produksjon, slik at prisvolatiliteten reduseres. Dette vil igjen redusere risikoen i markedet og også gi grunnlag for økt verdiskapning.
Større kunnskap om markedsutviklingen og konkurransesituasjonen vil gi bedre tilpasset produksjon, slik at prisvolatiliteten reduseres. Dette vil igjen redusere risikoen i markedet og også gi grunnlag for økt verdiskapning.
Prosjektet krever en tverrfaglig tilnærming og vil kunne dra nytte av fagene økonometri, statsvitenskap og geografi. Dette innebærer at den innledende fasen av prosjektet vil være å etablere et solid rammeverk for tverrfaglig samarbeid blant de involverte forskerne.
Kasusstudier er velegnet for studier av organisasjoner og prosesser og for å anvende forskningsresultatene til teoretiske generaliseringer (Andersen 1997; Bryman 2001). Prosjektet vil benytte både kvalitative, kvantitative og komparative tilnærminger. På produktnivå vil en samle data over produksjon og handel fra de siste ti år. Dette vil gjøre prosjektgruppen i stand til å beskrive endringer i handelsmønstre og markedsutvikling.
I den økonometriske analysen vil man benytte etterspørselsanalyser og se på sammenhenger mellom priser, samt residualetterspøreslanalyser for å undersøke i hvilken grad det synes å være markedsmakt for enkeltarter.
For handelsstatistikk og produksjonsstatistikk har Eksportutvalget for fisk (EFF) en del data tilgjengelig gjennom sine databaser, spesielt for norsk statistikk. Konsumentdata må kjøpes inn fra World Panel. I samarbeid med EFF kan en skaffe statistikk fra blant annet Eurostat (europeisk handelsstatistikk), NMFS (amerikansk handelsstatistikk) og kinesisk og vietnamesisk handelsstatistikk. Produksjonsstatistikk kan skaffes gjennom FAO og nasjonale kilder.
Prosjektet er imidlertid av en slik art at en del feltarbeid i de ulike produksjonsland og markeder er nødvendig. I mange tilfeller vil tilgjengeligheten av numeriske data være begrenset, og informasjonen de inneholder vil også være begrenset. Dette vil også ofte være en spesiell utfordring for nye produkter og når det gjelder å finne nye trender. For konkurransesituasjonen i et sjømatmarked i kontinuerlig endring vil det derfor være av avgjørende betydning å ha kontakt med markedsaktører, herunder produsenter, ulike ledd i handelskjeden samt konsumenter. Man vil også ta kontakt med myndigheter som er ansvarlige for rammebetingelsen for handel med oppdrettsfisk fra tilrettelegging av oppdrett og handel til handelsbetingelser/ handelshindringer. Forskjellige intervjuteknikker vil her bli benyttet avhengig av kontakten en kan forvente. Bedriftene og organisasjonene som er med i prosjektet har selv en betydelig kompetanse og vil i tilegg bidra til at en får god kontakt med deres kunder og leverandører.
Man vil også bruke GIS, geographical information systems, for å kartlegge spredningen i handelen geografisk og demografisk.
Komparativ metode blir i samfunnsvitenskapen brukt til å sammenligne politiske og økonomiske systemer over landegrensene. I dette prosjektet vil en bruke komparativ metode for å sammenligne oppdrettsarter i den internasjonale handelen. Der er ulikheter og likheter i rammevilkår, marked, konsumentpreferanser og så videre. Disse ønsker man å sammenligne med det formål å kunne utpeke essensielle faktorer for suksess eller mangel på suksess. Der er klare likhetstrekk både med hensyn til produksjonsvilkår, handelskanaler m.m. Ved å isolere de enkelte faktorer vil en kunne påvise hvilke forskjeller som er av viktighet.
Kasusstudier er velegnet for studier av organisasjoner og prosesser og for å anvende forskningsresultatene til teoretiske generaliseringer (Andersen 1997; Bryman 2001). Prosjektet vil benytte både kvalitative, kvantitative og komparative tilnærminger. På produktnivå vil en samle data over produksjon og handel fra de siste ti år. Dette vil gjøre prosjektgruppen i stand til å beskrive endringer i handelsmønstre og markedsutvikling.
I den økonometriske analysen vil man benytte etterspørselsanalyser og se på sammenhenger mellom priser, samt residualetterspøreslanalyser for å undersøke i hvilken grad det synes å være markedsmakt for enkeltarter.
For handelsstatistikk og produksjonsstatistikk har Eksportutvalget for fisk (EFF) en del data tilgjengelig gjennom sine databaser, spesielt for norsk statistikk. Konsumentdata må kjøpes inn fra World Panel. I samarbeid med EFF kan en skaffe statistikk fra blant annet Eurostat (europeisk handelsstatistikk), NMFS (amerikansk handelsstatistikk) og kinesisk og vietnamesisk handelsstatistikk. Produksjonsstatistikk kan skaffes gjennom FAO og nasjonale kilder.
Prosjektet er imidlertid av en slik art at en del feltarbeid i de ulike produksjonsland og markeder er nødvendig. I mange tilfeller vil tilgjengeligheten av numeriske data være begrenset, og informasjonen de inneholder vil også være begrenset. Dette vil også ofte være en spesiell utfordring for nye produkter og når det gjelder å finne nye trender. For konkurransesituasjonen i et sjømatmarked i kontinuerlig endring vil det derfor være av avgjørende betydning å ha kontakt med markedsaktører, herunder produsenter, ulike ledd i handelskjeden samt konsumenter. Man vil også ta kontakt med myndigheter som er ansvarlige for rammebetingelsen for handel med oppdrettsfisk fra tilrettelegging av oppdrett og handel til handelsbetingelser/ handelshindringer. Forskjellige intervjuteknikker vil her bli benyttet avhengig av kontakten en kan forvente. Bedriftene og organisasjonene som er med i prosjektet har selv en betydelig kompetanse og vil i tilegg bidra til at en får god kontakt med deres kunder og leverandører.
Man vil også bruke GIS, geographical information systems, for å kartlegge spredningen i handelen geografisk og demografisk.
Komparativ metode blir i samfunnsvitenskapen brukt til å sammenligne politiske og økonomiske systemer over landegrensene. I dette prosjektet vil en bruke komparativ metode for å sammenligne oppdrettsarter i den internasjonale handelen. Der er ulikheter og likheter i rammevilkår, marked, konsumentpreferanser og så videre. Disse ønsker man å sammenligne med det formål å kunne utpeke essensielle faktorer for suksess eller mangel på suksess. Der er klare likhetstrekk både med hensyn til produksjonsvilkår, handelskanaler m.m. Ved å isolere de enkelte faktorer vil en kunne påvise hvilke forskjeller som er av viktighet.
Prosjektet vil, foruten å rapportere jevnlig til styringsgruppen, omfatte en rekke brukerrettede og allmenne formidlingstiltak. Det vil også bli publisert en rekke fagfellevurderte artikler i vitenskapelige tidsskrift, inkludert i det ledende tidsskriftet Science.