Platform for Viral Aquamedicine

The project has been financed through the Norwegian Research Council (NRC). In this project FHF has contributed with co-financing. NRC has been responsible for ensuring research quality and for administrative project coordination.

For more information, see the following project page and  news article at the NRC.

In Norwegian
I følge prosjektgruppen har forståelsen av interaksjonene mellom virus (ILAV og IPNV) og vert (laks) i et infeksjonsforløp økt betraktelig i løpet av prosjektperioden. Interferoner er alarmproteiner som syntetiseres som respons på virusinfeksjon i vertscellene. Interferoner (IFN) stimulerer cellen til å uttrykke mange anti-virus proteiner (Mx, PKR med flere). Man har funnet at laks har 3 aktive IFN-subtyper (IFNa, IFNb og IFNc). De fleste celler produserer IFNa. I tillegg ser laks ut til å ha spesielle leukocytter som er superprodusenter av IFNb og IFNc og celler i sinusoidene som produserer IFNc. IFNa og IFNc har lignende sterk antiviral effekt mot IPNV og evne til å induserer antivirale gener i lakseceller, mens IFNb har mindre effekt. Interferonene hadde imidlertid mindre antiviral effekt mot ILAV. Proteiner i signalveien for virus-mediert induksjon av IFNa ble klonet og karakterisert (IPS-1, IRF1, IRF3 og IRF7). Både ILAV og IPNV har mekanismer for å hemme induksjonen av IFNa. ILA-viruset har to proteiner (s7ORF1 og s8ORF2) som hemmer produksjon av IFN type a1 ved binding til IRF. IPNV hemmer induksjon av IFNa gjennom flere av sine proteiner, der VP4 har sterkest effekt. IPNV oppregulerer dessuten Suppressor of Cytokine Signaling (SOCS) molekyler som hemmer interferon-responsen. Ved bruk av gjær2-hybrid-metoden har man funnet flere andre interessante interaksjoner mellom IPNV og ILA proteiner og sentrale immunproteiner. Et revers genetikksystem er etablert for ILAV for å studere effekten av ulike grensegmenter på virulens. Flere ulike metoder er etablert for å måle immunresponser inklusive real-time assays og funksjonelle assays som proliferasjon og cytotoksisitet.

Arbeid med karakterisering av laksen MHC klasse I-molekyler viser at laksen har ett klassisk gen med mange ulike alleler; 2 gener som antakelig binder glycolipider (analogt med humant CD1) og åtte som binder peptider (analogt med HLA-E og HLA-G). For MHC IIA/B finnes det ett klassisk molekyl og 8 ikke-klassiske molekyler (som antakelig ikke binder peptider men kan være analoge til humant HLA-DM og DO). Assosiasjonsstudier viser at både MHC klasse I og II har en effekt på resistens mot patogener, og de allelene som bidrar til resistens mot virus har ikke den samme effekten mot bakterielle patogener. Effektene er derimot ikke store nok til å være anvendelige i avlsmessig sammenheng. I prosjektperioden har en også startet utvikling av et nytt vaksineprinsipp (vaccibody) i første omgang med tanke på bekjempelse av ILA, men prinsippet tenkes applisert til et bredt spekter av virale og bakterielle agens i oppdrettsnæringen. I denne DNA-subenhetsvaksinen kopler man virusantigen til en målstyringsenhet som styrer antigenet mot de antigen presenterende cellene, som setter i gang immunresponser.

Prosjektet har vært finansiert gjennom Norges forskningsråd med delfinansiering fra FHF. Førstnevnte har hatt ansvaret for å kvalitetssikre prosjektet faglig og administrativt. Prosjektet har egen nettside hos Forskningsrådet (prosjektnr. 185217) med supplerende informasjon.