Enkelte eldre prosjekter i databasen, særlig fra før år 2008, kan fremstå med mangelfull informasjon på grunn av overgang til nytt nettsted. Vi jobber fortløpende med forbedringer, skulle du oppdage feil, ikke nøl med å ta kontakt med prosjektansvarlig hos oss.
Prosjektnummer
512042
New marine feed resources: The building of a consortium toward exploitation of un-utilised marine resources for diets to farmed fish / Nye marine fôrressurser
Prosjektet har vært finansiert gjennom Norges forskningsråd med delfinansiering fra FHF. Førstnevnte har hatt ansvaret for å kvalitetssikre prosjektet faglig og administrativt. Prosjektet har egen nettside hos Forskningsrådet med supplerende informasjon og publikasjoner.
Resultatene viser klart at atlantisk laks fordøyer og utnytter marine voksestre som alternativ fettkilde. Konklusjonen fra flere studier er at voks fordøyes relativt dårlig. Men fisken kompenserer med å øke produksjonen av emulgatorer (galle) og muligens også fordøyelseslipaser. Denne økningen av fordøyelseskapasitet kom tydelig frem når fisk som tidligere hadde fått voksestre fikk dietter med ren fiskeolje tilsatt. Disse fiskene hadde betydelig økt fordøyelseskapasitet sammenlignet med kontrollgrupper som hele tiden fikk dietter tilsatt fiskeolje.
Evnen til å fordøye voks, er likevel ikke ubegrenset. Resultatene viser også at både vekst og fôromsetning synker betraktelig når mengden voks nærmer seg 50 % av fettet. En del av årsaken kan ligge i at fisken ikke er i stand til å oppregulere genene som oksyderer fettalhoholene til fettsyrer. Akkumulering i tarm eller tarmceller vil sannsynligvis ha negative konsekvenser. Dette betyr at en ikke kan anbefale full utskiftning av fiskeoljer, men heller en fortynning. Eksempelvis vil ett 1:1 forhold mellom fiskeolje og raudåteolje sannsynligvis være trygt. Det er også flere usikkerheter til hvordan fisken vil tolerere voks ved ulike størrelser, og fettmengder. Resultatene tyder nemlig også på at større fisk tolererer voks bedre enn mindre fisk. Klargjøring av disse faktorene vil kreve videreføring av disse undersøkelsene.
Forsøk med atlantisk laks viste at fluor i krillmel (antarktisk krill, Euphausia superba; 50 % erstatning av fiskemel) ikke akkumuleres i muskel eller bein i fisken etter 12 ukers fôring. Dette var uavhengig av laksen ble holdt i fersk- eller sjøvann, og resultatene indikerer at opptaket og akkumuleringen av fluor fra krillmel i laks ikke påvirkes av saliniteten. Funnene i dette forsøk bekrefter resultater fra tidligere og tilsier at krillmel, på tross av høye naturlige nivå av fluor, kan brukes i fôr til fisk. Bruk av krillmel i dietter til laks kan derfor trygt anbefales. I hvert fall til fisk i sjøvannsfasen.
Laksesmolt (150 g) som ble fôret med dietter hvor mel fra raudåte (Calanus finmarchicus) var brukt i stedet for fiskemel viste samme vekst etter 62 dager som smolt fôret med tradisjonelt laksefôr. I løpet av forsøksperioden mer enn doblet vekten til all fisk, og det ble ikke funnet noen signifikante forskjeller verken på fiskens vekst eller protein og lipidinnholdet i fisk fôret med dietter som bestod av calanus-mel og fiskemel. Dette viser at calanus-mel kan være et godt alternativ til fiskemel i diett til laksefisk.
Flere studier med moderat utskifting av produkter fra krill og raudåte (inntil 50 % av melet) viste en betydelig vekstøkning i torsk og kveite sammenlignet med standard fiskemel baserte dietter. Høyere mengder gav liten gevinst i forhold til fiskemeldietter. Normalt var fordøyeligheten veldig god i alle dietter. Dette tyder på at også kitin fordøyes i disse artene. Noe som er bekreftet i forsøk på torsk hvor dietter tilsatt kitin har samme vekst som fisk kun tilsatt fiskemel. Deler av denne vekstgevinsten ser ut til å ligge i den vannløselige delen av prosessvannet for krill, og ikke i selve melet. Det kan altså dreie seg om en attraktantfunksjon. I optimalt produserte produkter, fikk en i ett tilfelle en dobling av vekstraten i kveite som dermed kan halvere tiden til slakting.
Resultatene viser klart at atlantisk laks fordøyer og utnytter marine voksestre som alternativ fettkilde. Konklusjonen fra flere studier er at voks fordøyes relativt dårlig. Men fisken kompenserer med å øke produksjonen av emulgatorer (galle) og muligens også fordøyelseslipaser. Denne økningen av fordøyelseskapasitet kom tydelig frem når fisk som tidligere hadde fått voksestre fikk dietter med ren fiskeolje tilsatt. Disse fiskene hadde betydelig økt fordøyelseskapasitet sammenlignet med kontrollgrupper som hele tiden fikk dietter tilsatt fiskeolje.
Evnen til å fordøye voks, er likevel ikke ubegrenset. Resultatene viser også at både vekst og fôromsetning synker betraktelig når mengden voks nærmer seg 50 % av fettet. En del av årsaken kan ligge i at fisken ikke er i stand til å oppregulere genene som oksyderer fettalhoholene til fettsyrer. Akkumulering i tarm eller tarmceller vil sannsynligvis ha negative konsekvenser. Dette betyr at en ikke kan anbefale full utskiftning av fiskeoljer, men heller en fortynning. Eksempelvis vil ett 1:1 forhold mellom fiskeolje og raudåteolje sannsynligvis være trygt. Det er også flere usikkerheter til hvordan fisken vil tolerere voks ved ulike størrelser, og fettmengder. Resultatene tyder nemlig også på at større fisk tolererer voks bedre enn mindre fisk. Klargjøring av disse faktorene vil kreve videreføring av disse undersøkelsene.
Forsøk med atlantisk laks viste at fluor i krillmel (antarktisk krill, Euphausia superba; 50 % erstatning av fiskemel) ikke akkumuleres i muskel eller bein i fisken etter 12 ukers fôring. Dette var uavhengig av laksen ble holdt i fersk- eller sjøvann, og resultatene indikerer at opptaket og akkumuleringen av fluor fra krillmel i laks ikke påvirkes av saliniteten. Funnene i dette forsøk bekrefter resultater fra tidligere og tilsier at krillmel, på tross av høye naturlige nivå av fluor, kan brukes i fôr til fisk. Bruk av krillmel i dietter til laks kan derfor trygt anbefales. I hvert fall til fisk i sjøvannsfasen.
Laksesmolt (150 g) som ble fôret med dietter hvor mel fra raudåte (Calanus finmarchicus) var brukt i stedet for fiskemel viste samme vekst etter 62 dager som smolt fôret med tradisjonelt laksefôr. I løpet av forsøksperioden mer enn doblet vekten til all fisk, og det ble ikke funnet noen signifikante forskjeller verken på fiskens vekst eller protein og lipidinnholdet i fisk fôret med dietter som bestod av calanus-mel og fiskemel. Dette viser at calanus-mel kan være et godt alternativ til fiskemel i diett til laksefisk.
Flere studier med moderat utskifting av produkter fra krill og raudåte (inntil 50 % av melet) viste en betydelig vekstøkning i torsk og kveite sammenlignet med standard fiskemel baserte dietter. Høyere mengder gav liten gevinst i forhold til fiskemeldietter. Normalt var fordøyeligheten veldig god i alle dietter. Dette tyder på at også kitin fordøyes i disse artene. Noe som er bekreftet i forsøk på torsk hvor dietter tilsatt kitin har samme vekst som fisk kun tilsatt fiskemel. Deler av denne vekstgevinsten ser ut til å ligge i den vannløselige delen av prosessvannet for krill, og ikke i selve melet. Det kan altså dreie seg om en attraktantfunksjon. I optimalt produserte produkter, fikk en i ett tilfelle en dobling av vekstraten i kveite som dermed kan halvere tiden til slakting.
-
Publikasjonsliste: Published work from NTNU on NFR project New Marine Feed Resources
Liste over publikasjoner og presentasjoner.
Produksjonsvolumet av laks spesielt, men også av marine fisk, har økt betraktelig i løpet av de siste par tiårene. Bare for laks nærmer man seg 1 million tonn i årlig produksjon. For å opprettholde en slik økning, må man også ha tilstrekkelig med råstoff til å produsere fôr av. I dag brukes økende mengder av planteråstoff i fôrproduksjonen. Og i moderate mengder fungerer det bra. Men det er også utfordringer ved slik bruk, spesielt på fettsiden. Marine oljer inneholder mye av de langkjedede fettsyrene EPA og DHA, som har vist seg svært effektive til å redusere faren for hjerte-karsykdommer i mennesker. Disse fettsyrene finnes ikke i planteprodukter. Å spise slik laks er sikkert sunt, men man vil ikke få slike fettsyrer. I tillegg kommer en del helsemessige aspekter hos selve fisken som enda ikke er fullt ut klarlagt. Til sist har vi det at marine fisk som torsk og kveite er helt avhengige av å få disse fettsyrene i diettene for å overleve. Laks tåler litt mindre, men også den vil være avhengig av en viss tilgang. Disse fettsyrene kan bare skaffes i det marine miljø. Tradisjonelt har man brukt fiskeoljer, men her brukes snart alle tilgjengelige kilder i fôrproduksjonen. Og, det er ikke sannsynlig at man vil få tilgang til mer av disse oljene i overskuelig fremtid.
Ett alternativ er å fiske ned i de trofiske nivåene, som krill og plankton. Fordelen med det, er at ressursene ikke høstes i dag for humant konsum. Videre er produksjonen mange ganger større en produksjonen i høyere trofiske nivåer slik at uttaket også kan være større. Selv om en ikke har full oversikt i dag, er det også mye som tyder på at store mengder av denne produksjonen ikke utnyttes av fisk eller pattedyr, slik at fiske ikke trenger å ta fra disse dyrene maten deres. En annen fordel er at fiske i lavere trofiske nivåer gjør at en utnytter ressursene bedre. For eksempel, kan man si at det går med 10 kilo krill til å produsere 1 kilo fisk i naturen. Dersom man heller fisker på krillen, får vi da 10x så mye råstoff ut som kan brukes i oppdrett.
Men utnyttelse av ressurser i lavere trofiske nivåer byr også på flere utfordringer. Eksempelvis foreligger mye av fettet som voksestre og ikke triglyserider som er vanlig i fisk. Dette er en type fett som er vanskelig å fordøye, og er direkte giftig for mennesker i store mengder. Dersom fisk utnytter disse og har god vekst, vil også dette fettet bli gjort ufarlig av fisken slik at større mengder EPA og DHA blir tilgjengelig for mennesker.
Videre ser man i dag at mengden miljøgifter er rimelig høy i enkelte nordlige farvann. Mange av disse er også fettløselige og akkumuleres dermed i fettet oppover i næringskjeden. Problemet er mye diskutert i isbjørn og sjøpattedyr, men også i fisk kan mengden være rimelig høy. I enkelte tilfeller må oljene renses før de kan brukes i oppdrett. Dersom man fisker ned i næringskjeden, er bioakkumuleringen liten, og mengden forurensinger sannsynligvis veldig lav.
To av de største utfordringene ved bruk av krillmel, har vært fluor og kitin. Tidligere forsøk har vist at fluor ble tatt opp og deponert i fisk fôret på krillmel. Dette er uønskede komponenter, og forsøkene ble innstilt allerede på 1980-tallet. Senere arbeider tyder imidlertid på at fluor ikke tas opp så lett som tidligere antatt. En løsning på dette spørsmålet vil derfor være sentralt i en fremtidig fokus på bruk av krillprodukter. Likeledes ser man at kitin i diettene kan være et problem. I laks har forsøk indikert at kitin ikke fordøyes i fisken. Dersom dette er tilfelle vil dietter med krillmel være energitap nesten på lik linje med at man har cellulose (papir) i fôret. Dette kan redusere veksten på fisken, noe som ikke er ønskelig. Men ikke alle arter trenger å reagere på samme måte. Det er også ting som tyder på at noen marine fisk som torsk klarer å fordøye kitin. I tillegg foreligger det hypoteser på at kitin kan bidra til å styrke immunforsvaret hos fisk. Dette kan være spesielt viktig i marine fisk hvor vaksinering er vanskelig i tidligere livsstadier. Kontrollerte undersøkelser på dette temaet er også viktig for fremtidig bruk av kitin (krillmel) i oppdrettsfôr.
En utfordring i behandling av produkter fra lavere trofiske nivåer er den dårlige stabiliteten. Det går altså i oppløsning veldig snart etter fangst. Dette gjør det nødvendig med produksjon om bord på fartøyene, eller frysing av fangst for senere bearbeiding i land. I tillegg har mange av disse produktene utfordringer når de produseres med standard metoder. Blant annet ser en ofte at mye av fettet blir igjen i melet, noe som ikke er tilfelle med fiskeprodukter. Det å videreutvikle, eller til og med utvikle helt nye metoder for råstoffbearbeiding, er derfor viktig for at en fremtidig næring skal være lønnsom.
Til sist er det en svært interessant side ved mel av krill og plankton. Flere forsøk har vist at slike produkter kan være gode smaksforsterkere til fisk, såkalte attraktanter. Utnyttelse av disse egenskapene kan være spesielt interessante til marine fisk som kveite, hvor det store problemet i oppdrett er dårlig vekstrate. Om en klarer å øke veksten, kan dette bidra til en betydelig økning i økonomien til kveiteoppdrett spesielt.
Ett alternativ er å fiske ned i de trofiske nivåene, som krill og plankton. Fordelen med det, er at ressursene ikke høstes i dag for humant konsum. Videre er produksjonen mange ganger større en produksjonen i høyere trofiske nivåer slik at uttaket også kan være større. Selv om en ikke har full oversikt i dag, er det også mye som tyder på at store mengder av denne produksjonen ikke utnyttes av fisk eller pattedyr, slik at fiske ikke trenger å ta fra disse dyrene maten deres. En annen fordel er at fiske i lavere trofiske nivåer gjør at en utnytter ressursene bedre. For eksempel, kan man si at det går med 10 kilo krill til å produsere 1 kilo fisk i naturen. Dersom man heller fisker på krillen, får vi da 10x så mye råstoff ut som kan brukes i oppdrett.
Men utnyttelse av ressurser i lavere trofiske nivåer byr også på flere utfordringer. Eksempelvis foreligger mye av fettet som voksestre og ikke triglyserider som er vanlig i fisk. Dette er en type fett som er vanskelig å fordøye, og er direkte giftig for mennesker i store mengder. Dersom fisk utnytter disse og har god vekst, vil også dette fettet bli gjort ufarlig av fisken slik at større mengder EPA og DHA blir tilgjengelig for mennesker.
Videre ser man i dag at mengden miljøgifter er rimelig høy i enkelte nordlige farvann. Mange av disse er også fettløselige og akkumuleres dermed i fettet oppover i næringskjeden. Problemet er mye diskutert i isbjørn og sjøpattedyr, men også i fisk kan mengden være rimelig høy. I enkelte tilfeller må oljene renses før de kan brukes i oppdrett. Dersom man fisker ned i næringskjeden, er bioakkumuleringen liten, og mengden forurensinger sannsynligvis veldig lav.
To av de største utfordringene ved bruk av krillmel, har vært fluor og kitin. Tidligere forsøk har vist at fluor ble tatt opp og deponert i fisk fôret på krillmel. Dette er uønskede komponenter, og forsøkene ble innstilt allerede på 1980-tallet. Senere arbeider tyder imidlertid på at fluor ikke tas opp så lett som tidligere antatt. En løsning på dette spørsmålet vil derfor være sentralt i en fremtidig fokus på bruk av krillprodukter. Likeledes ser man at kitin i diettene kan være et problem. I laks har forsøk indikert at kitin ikke fordøyes i fisken. Dersom dette er tilfelle vil dietter med krillmel være energitap nesten på lik linje med at man har cellulose (papir) i fôret. Dette kan redusere veksten på fisken, noe som ikke er ønskelig. Men ikke alle arter trenger å reagere på samme måte. Det er også ting som tyder på at noen marine fisk som torsk klarer å fordøye kitin. I tillegg foreligger det hypoteser på at kitin kan bidra til å styrke immunforsvaret hos fisk. Dette kan være spesielt viktig i marine fisk hvor vaksinering er vanskelig i tidligere livsstadier. Kontrollerte undersøkelser på dette temaet er også viktig for fremtidig bruk av kitin (krillmel) i oppdrettsfôr.
En utfordring i behandling av produkter fra lavere trofiske nivåer er den dårlige stabiliteten. Det går altså i oppløsning veldig snart etter fangst. Dette gjør det nødvendig med produksjon om bord på fartøyene, eller frysing av fangst for senere bearbeiding i land. I tillegg har mange av disse produktene utfordringer når de produseres med standard metoder. Blant annet ser en ofte at mye av fettet blir igjen i melet, noe som ikke er tilfelle med fiskeprodukter. Det å videreutvikle, eller til og med utvikle helt nye metoder for råstoffbearbeiding, er derfor viktig for at en fremtidig næring skal være lønnsom.
Til sist er det en svært interessant side ved mel av krill og plankton. Flere forsøk har vist at slike produkter kan være gode smaksforsterkere til fisk, såkalte attraktanter. Utnyttelse av disse egenskapene kan være spesielt interessante til marine fisk som kveite, hvor det store problemet i oppdrett er dårlig vekstrate. Om en klarer å øke veksten, kan dette bidra til en betydelig økning i økonomien til kveiteoppdrett spesielt.
Å undersøke og karakterisere egnethet av fôrressurser fra lavere trofiske nivå som fôr til oppdrettsfisk.
Delmål
1. Å karakterisere sammensetning av aktuelle råstoff som funksjon av art, område og årstid. Fokus på raudåte (Calanus finmarchicus), amfipoder (Themisto libellula), storkrill (Meganyctiphanes norvegica) og småkrill (Thysanoessa inermis).
2. Å karakterisere variasjon og innhold i råstoffet av tungmetaller og forurensninger (dioxiner, PCB).
3. Å undersøke effekten av ulik råstoffbehandling på sammensetning og kvaltet av produktet.
4. Å undersøke effekten av olje og melprodukter på vekst, velferd og fôromsetning til laks, torsk og kveite.
5. Å undersøke effekten av kitin på vekst og velferd.
6. Å undersøke absorbsjon og deponering av fluor fra kitin i fisk.
1. Å karakterisere sammensetning av aktuelle råstoff som funksjon av art, område og årstid. Fokus på raudåte (Calanus finmarchicus), amfipoder (Themisto libellula), storkrill (Meganyctiphanes norvegica) og småkrill (Thysanoessa inermis).
2. Å karakterisere variasjon og innhold i råstoffet av tungmetaller og forurensninger (dioxiner, PCB).
3. Å undersøke effekten av ulik råstoffbehandling på sammensetning og kvaltet av produktet.
4. Å undersøke effekten av olje og melprodukter på vekst, velferd og fôromsetning til laks, torsk og kveite.
5. Å undersøke effekten av kitin på vekst og velferd.
6. Å undersøke absorbsjon og deponering av fluor fra kitin i fisk.
Prosjektet vil gi mer kunnskap om alternative fôrressurser til oppdrettsfisk.
Dette prosjektet skal karakterisere råstoff fra lavere trofiske nivå fra Norskehavet og Barentshavet som funksjon av område og årstid. Karakteriseringen omfatter makronæringsstoffer som fett, fettsyrer, protein, aminosyrer, kitin, samt innhold av tungmetaller og miljøgifter. Nye prosessmetodikker og karakterisering av produkter under innsamling og bearbeiding undersøkes også, spesielt raudåte.
Det skal også utføres flere fôringsforsøk for å skaffe mer kunnskap om hvordan kitin og fluor fordøyes og tas opp i fisken. I tillegg utføres en rekke forsøk på laks hvor en undersøker hvordan voksestre påvirker laks, både med hensyn på vekst, fordøyelse og velferd. På torsk og kveite gjennomføres flere studier på attraktantfunksjonen til ulike typer mel.
Det skal også utføres flere fôringsforsøk for å skaffe mer kunnskap om hvordan kitin og fluor fordøyes og tas opp i fisken. I tillegg utføres en rekke forsøk på laks hvor en undersøker hvordan voksestre påvirker laks, både med hensyn på vekst, fordøyelse og velferd. På torsk og kveite gjennomføres flere studier på attraktantfunksjonen til ulike typer mel.
Det er planlagt en rekke publikasjoner fra prosjektet. Det vil dessuten bli gitt presentasjoner av resultatene fra prosjektet på ulike konferanser.