Til innholdet

Prosjektnummer

901866

Prosjektinformasjon

Prosjektnummer: 901866
Status: Avsluttet
Startdato: 01.07.2023
Sluttdato: 30.06.2024

Tilgang på fornybar energi for sjømatnæringen fram mot 2040 (EnerSea)

​Sjømatnæringens behov for – og fremtidig tilgang på – fornybar energi fram mot 2040 er dokumentert
Video (YouTube®: Om resultater i prosjektet på EnerSea sitt sluttseminar i Kristiansund 7. juni 2024 (Tilgang til fornybar energi for sjømatnæringen).
• Sjømatnæringens energibehov for strøm forventes å øke betydelig mot 2040, fra dagens 2,1 TWh til minst 7,5 TWh. Dette er nødvendig for å støtte omstillingen.
• Lange ledetider for nettilgang er den største barrieren for elektrifiseringsprosjekter.
• Forsinket eller manglende nettilknytning forårsaker samfunnsøkonomiske tap gjennom utslippskostnader og tapt eller utsatt verdiskaping.
• På kort sikt er nettilknytning på vilkår en løsning for mange. Koordinert tilknytning kan også være en løsning.
• Alternative energikilder og -bærere må ta en stor del av omstillingen, men det er i dag ingen fullverdige, grønne, kommersielle alternativer til diesel. Dette kan endre seg.
• En fullstendig omstilling kan gi utslippsreduksjoner i tråd med nasjonale klimamål.
• Omstilling krever investeringsvilje og samarbeid – gjerne på tvers av bransjer.
Kartløsning for energitilgang finnes på Google Maps®her.
Video
Følgende video er tilgjengelig på YouTube®:
Om resultater i prosjektet på EnerSea sitt sluttseminar i Kristiansund 7. juni 2024 i regi av SINTEF (Tilgang til fornybar energi for sjømatnæringen).

Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport
EnerSea-prosjektet har undersøkt sjømatnæringens behov for og tilgang på fornybar energi i dag og frem mot 2040. Den delen av sjømatnæringen som er dekket i større detalj i EnerSea-prosjektet omfatter: (i) Havbruksanlegg med tilknyttet infrastruktur, (ii) Fiskemottak, slakteri og foredling både for fiskeri og havbruk, og (iii) Havbruksfartøy. Fiskeriflåten er dekket i et annet prosjekt, “Utarbeidelse av kunnskapsgrunnlag for reduksjon av CO₂-utslipp fra fiskeflåten på kort (2030) og lang sikt (2050)” (FHF-901773) og EnerSea-prosjektet bygger derfor på dette i sin omtale av fiskeriflåten.

Sjømatnæringen består av en rekke ulike aktører og aktiviteter, med stor variasjon i tekniske og operasjonelle løsninger. Hele næringen må omstille seg til fornybare energiløsninger med lavere utslipp, om Norge skal nå sine klimamål på 55 % utslippskutt innen 2030 og 90–95 % kutt innen 2050, sammenlignet med 1990. I dag brukes det hovedsakelig fossil energi i sjømatnæringen. Rundt en tredjedel av energiforbruket i bearbeiding og konservering av fisk, skalldyr og bløtdyr er fossilt, kun 44 % av oppdrettsanlegg er tilkoblet landstrøm og 99 % av energiforbruket til havbruksfartøy dekkes av fossile drivstoff. EnerSea-prosjektet har estimert at en total omstilling av sjømatnæringen kan gi opptil 93 % reduksjon av klimagassutslipp fra dagens nivå, dersom det ikke tas hensyn til produksjonsvekst eller energieffektivisering. Omstilling av sjømatnæringen fører til en betydelig økning i energibehovet for strøm fra nett. EnerSea-prosjektet estimerer en økning for gruppe (i) og (ii) fra dagens 2,1 TWh årlig til mellom 4,3 og 8,1 TWh frem mot 2040, avhengig av vekstraten i oppdrettsnæringen. I tillegg vil en omstilling av havbruksfartøy i tråd med klimamålene kreve ytterligere 3,2 TWh årlig til elektrisk fremdrift, der hvor det er praktisk mulig, og til produksjon av nullutslippsdrivstoff for bruk på fartøy som ikke kan basere seg på batteridrift.

Energiforbrukere i sjømatnæringen kan ha effektbehov fra 100 kW til 50 MW, og det varierer bredt i hvilken grad de har mulighet til å ta hensyn til effekttilgang ved valg av plassering. Det kreves derfor også løsninger som er tilpasset lokale behov og muligheter. Det er store regionale forskjeller i tilgjengelig nettkapasitet og lengden på tilknytningskøene. Generelt er lange ledetider for nettilgang den største barrieren for elektrifiseringsprosjekter. Anleggsbidrag for nettilgang i forbindelse med utbygging ble ikke identifisert som en hovedbarriere, selv om det kan ha vært en barriere i enkelte tilfeller.

Forsinket eller manglende nettilknytning forårsaker samfunnsøkonomiske tap. De samfunnsøkonomiske tapene man har kartlagt i prosjektet er knyttet til utslippskostnader og tapt eller utsatt verdiskaping ved at nye etableringer eller investering i økt produksjon ikke realiseres eller utsettes på tross av samfunnsøkonomisk lønnsomhet. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved utsatte kutt i CO2-utslipp er anslått til 12–13 millioner kr årlig. Den årlige tapte verdiskapingen fra et typisk prosjekt som venter på nettilknytning i slakteri- og foredlingsleddet ble beregnet til å være i størrelsesorden 15–20 millioner kr, mens tapet kan være inntil 25 millioner kr per år for et typisk matfiskanlegg i sjø. Anslagene knyttet til ventetid er bruttoanslag, som innebærer at de ikke nødvendigvis uttrykker den samfunnsøkonomiske kostnaden, men er likevel en illustrasjon på hvilken verdiskaping som en kan gå glipp av dersom en etablering må utsettes som følge av manglende nettilknytning.

Om bedrifter velger å flytte virksomheten sin på grunn av manglende nettilknytning, vil dette ha negative konsekvenser for lokalsamfunnet i form av tapte arbeidsplasser og lokal verdiskaping. Imidlertid er dette eksempel på såkalte fordelingseffekter som ikke regnes som en samfunnsøkonomisk kostnad. Problemstillingen rundt fordelingseffekter og lokale virkninger er ikke undersøkt i EnerSea-prosjektet.

Nettselskaper over hele landet har begynt å utvikle kapasitetskart, altså kart som viser hvilke geografiske lokasjoner som har ledig nettkapasitet, og hvor stor den ledige kapasiteten er (i MW)2. Disse kartene kan bidra til at man kan identifisere vekstområder hvor nettilgang ikke er begrensende på kort sikt.

På kort sikt er nettilknytning på vilkår en løsning for mange, spesielt for de aktørene i sjømatnæringen som har egen reserveløsning med fossile brensler. F.eks. kan vilkårene i tilknytningsavtalen gå ut på hele eller deler av lasten blir frakoblet nettet i feilsituasjoner eller kortere perioder med høy belastning i nettet.

Koordinert tilknytning er en mulighet for sjømataktører som ønsker tilknytning til for eksempel et industriområde. Selv om den lokale trafostasjonen er fullt belastet og det lokale nettselskapet ikke kan tillate flere ordinære tilknytninger, så kan aktørene i området gå sammen om en delingsløsning der de samarbeider om å holde seg under en begrensende effekt. Da vil den nye sjømataktøren kunne bli tilknyttet med vilkår, mens de eksisterende nettkundene kan selge sin tilgjengelige fleksibilitet og slik tjene penger på det.

I tilfeller hvor anleggsbidrag er en viktig barriere for omstillingsprosjekter i sjømatnæringen, anbefaler vi at problemstillingen adresseres på etterspørselssiden. Det vil si, enten gjennom innføring av insentivordninger for elektrifisering, eller gjennom økt bruk av lokale energiressurser.

Alternative energikilder og -bærere kan spille en viktig rolle i å supplere strøm fra nettet i omstillingen av sjømatnæringen. Utfordringen er at alternative, fornybare energikilder ofte er ikke-regulerbare og vil dermed kreve tilleggssystemer for regulering, enten med strøm fra nettet eller reserveløsninger fra andre energibærere. På fartøy er utfordringen enda større da alternative nullutslipps energibærere vil kunne ha sikkerhetsutfordringer, store energitap i fremstilling, være kostbare, lite tilgjengelige eller ha praktiske utfordringer. Det finnes i dag ingen fullverdige, grønne, kommersielle alternativer til diesel.

Anlegg i sjømatnæringen, både i sjø og på land, uten tilstrekkelig kraft fra nettet må sannsynligvis belage seg på å få hoveddelen av energibehovet dekket med alternativt drivstoff. En alternativ energikilde som, f.eks. solenergi eller geotermisk energi kan være lønnsomt for å redusere forbruket av alternativt drivstoff, og for å redusere energiforbrukerens nett-tariff.

For at energiomstillingsprosjekter skal realiseres, kreves det investeringsvilje og samarbeid. Dette skyldes at prosjektene ofte må opp på en slik skala at det ikke er mulig for en aktør å gjøre dette alene – da kreves et samarbeid med flere tilknyttede aktører, gjerne også på tvers av bransjer. Det kan også være nødvendig å inngå langsiktige avtaler for å stimulere til f.eks. produksjon av alternative drivstoff.

Basert på resultatene til EnerSea-prosjektet så er det relevant å følge opp spesielt tre punkter i videre forskningsarbeid:
1. Demonstrere potensialet for koordinerte tilknytningsavtaler i sjømatnæringen og bruk av investeringsmetoder for fornybar energi utviklet for energiplanlegging.
2. Kartlegge betydningen av nettkøen som barriere for etablering av nye sjømatbedrifter er viktig for å forstå det fulle omfang av de samfunnsøkonomiske kostnader.
3. Utforske hvilket potensiale havbruksfartøy har for å redusere energiforbruk, endre operasjonsmønster eller på andre måter tilpasse seg en fremtid med lavere energikapasitet med fornybare brensler ombord.

Kartløsning for energitilgang finnes på Google Maps® her.
​Prosjektet har dokumentert sjømatnæringens nåværende og fremtidige behov for fornybar energi. De samfunnsøkonomiske tapene er beregnet og regulatoriske barrierer for manglende nett-tilknyttning kartlagt. Muligheter og kostnader for alternative energikilder og energibærere er undersøkt. Resultatene kan brukes til å se på alternative tilknyttningsaavtaler for sjømataktører som har behov for å øke behovet for elektrisitet eller som skal legge om til fornybare energikilder. Bedrifter kan også vurdere alternative energikilder og energibærere med bakgrunn i resultatene.
​Tilgang til fornybar energi er helt avgjørende for utvikling, vekst og reduksjon av klimagasser for sjømatnæringen. I dag stanses oppgraderinger, nyinvesteringer og nødvendige klimatiltak, da mange sjømatbedrifter og fiskefartøy ikke får levert tilstrekkelig fornybar energi. Det er behov for en kunnskapskartlegging av næringens behov for fornybar energi frem mot 2040, og hva som hindrer tilgang og status for alternative energiløsninger.

Prosjektet skal gjennom en målrettet kartleggings- og mulighetsstudie belyse omfanget av problematikken rundt tilgang på energi i relevante pressområder langs kysten og se på mulige alternative løsninger.

Prosjektet ledes av SINTEF Ålesund, med prosjektpartnere fra SINTEF Ocean, SINTEF Energi, NCE Aquatech Cluster, RENERGY – Renewable Energy Cluster og Menon Economics, samt en rekke industripartnere fra næringen. Sammen har prosjektgruppen allerede gjort flere relevante studier som legger grunnlag for utredningen i EnerSea. Prosjektet “Utarbeidelse av kunnskapsgrunnlag for reduksjon av CO₂-utslipp fra fiskeflåten på kort (2030) og lang sikt (2050)” (FHF-901773) pågår parallelt med delvis overlappende partnere og konsentrerer seg om flåte, og disse resultatene skal inkluderes.
Hovedmål
Å dokumentere sjømatnæringens behov for og fremtidig tilgang på fornybar energi fram mot 2040, barrierer for nettilgang og alternative energikilder og -bærere.
 
Delmål
1. Å kartlegge sjømatnæringens behov for fornybar energi fram mot 2040, samt næringens bestilte og ønskede nettilgang for konkrete prosjekter, opp mot planlagt nettutbygging i de ulike konsesjonsområdene.
2. Å kartlegge næringens anleggsbidrag for nettutbygging de siste 10 år, nåværende og nye anleggsbidrag, samt hvilke prosjekter som har stanset opp på grunn av manglende nettkapasitet og/eller for høye krav om anleggsbidrag.
3. Å kartlegge og beregne de samfunnsøkonomiske tapene på manglende og utsatt nettutbygging eller for høye anleggsbidrag for nettilknytning for sjømatnæringen, samt hvilke effekter dette kan ha på næringens fremtidige lokalisering.
4. Å kartlegge årsakene og barrierene for at bedriftene ikke får levert tilstrekkelig fornybar energi og foreslå alternative reguleringer og finansieringsordninger for nettutbygginger og energilagring.
5. Å dokumentere kunnskapsstatus og kartlegge kommersiell modenhet, inklusive kostnader per kWh, for alternative energikilder og energibærere for flåte, landindustri, havbruk og oppdrett på land og hva klimaeffekten av en total omlegging til fornybare energikilder vil utgjøre i reduserte utslipp for hele næringen.
​Resultater fra EnerSea vil kunne bidra til å tette kunnskapsgap om hvordan sjømatnæringen kan realisere mål om bærekraftig vekst og utvikling parallelt med å oppfylle nasjonale mål om utslippskutt og grønn omstilling. Leveransene fra dette prosjektet vil kunne tas i bruk av næringen og føre til direkte og indirekte virkninger og effekter:

På kort sikt (1–5 år)
• Et oppdatert og kvalitetssikret kunnskapsgrunnlag som avdekker sjømatnæringens tilgang til og behov for fornybar energi i dag og fram mot 2040.
• Vurdering av samfunnsøkonomisk nytte av elektrifisering av sjømatnæringen opp mot annen bruk av nettkapasitet.
• Konkrete anbefalinger for framtidig lokalisering av kraftkrevende deler av sjømatnæringen i lys av framtidig tilgang på nettkapasitet og/eller alternative energikilder.
• Møteplasser (seminarer, arbeidsmøter (workshops) og møter) som setter energitilgang-tematikken ytterligere på dagsorden med deltakelse fra næringen, inkludert kompetanseutveksling mellom energi-aktører, reguleringsmyndigheter og sjømatnæringen for å bedre forstå hverandres problemstillinger.
• Kunnskapsgrunnlag knyttet til alternative energikilder og -bærere som et reelt alternativ til økt nettutbygging.

På lang sikt (515 år)
• Prosjektet kan bidra til økt kunnskap om framtidig tilgang på fornybar energi, gjennom nettilgang eller insentiver for økt produksjon av alternative energibærer, som igjen kan muliggjøre en klimanøytral sjømatnæring i 2050.
• Økt tilgang på fornybar energi kan bidra til bedre forsyningssikkerhet og muliggjøre fortsatt vekst og flere arbeidsplasser langs kysten, økt verdiskaping og eksportpotensial for en av landets viktigste næringer.
• En potensiell endring av regulerings- og finansieringsregimet for nettilknytning kan muliggjøre mer effektiv elektrifisering av sjømatnæringen på både kort og lang sikt, som bidrar til at Norge når nasjonale og internasjonale klimamål.
Prosjektet er delt i tre FoU-arbeidspakker (AP-er) samt én arbeidspakke for formidling og koordinering. De tre FoU-arbeidspakkene er:

AP1: Energistatus og behov fram mot 2040
Ledet av RENERGY – Renewable Energy Cluster og NCE Aquatech Cluster i samarbeid med Menon Economics.

AP2: Regulatoriske barrierer og samfunnsøkonomiske konsekvenser
Ledet av Menon Economics i samarbeid med SINTEF Energi.

AP3: Alternative energikilder og -bærere og klimaeffekt
Ledet av SINTEF Ocean i samarbeid med SINTEF Energi og SINTEF Ålesund.

Prosjektets aktiviteter er planlagt gjennomført med en metodikk som kombinerer datainnsamling, dokumentanalyse, intervjuer/ spørreundersøkelser, samfunnsøkonomisk analyse, utregninger (av f.eks. klimaeffekt), og arbeidsmøter (workshoper). Prosjektet vil ta inn resultater fra en rekke tidligere og pågående prosjekter som partnerne i EnerSea også er ansvarlige for.
 
Prosjektorganisering
I tillegg til FoU-partnerne (SINTEF Ålesund, SINTEF Ocean, RENERGY, NCE Aquatech og Menon Economics) er det påkoblet en rekke industriaktører fra næringen som vil bidra med ressurser, kompetanse og informasjon for å dokumentere sjømatnæringens behov for og fremtidig tilgang på fornybar energi, og effekter dette har på verdiskapning: SinkabergHansen AS, Bjørøya AS, Nova Sea AS, Salmon Evolution ASA, Inseanergy AS, Havkraft AS, Glocal Green AS, Salfjord AS og Hofseth Aqua AS. Det er også kontakt med flere andre aktører, inkludert flere nettselskaper, som dekker bredden i tematikken.
 
I tillegg til faglig sluttrapport vil prosjektet også levere 1–2 populærvitenskapelige artikler og 1–2 konferansebidrag.  

​I starten av prosjektperioden vil det utarbeides en mer detaljert kommunikasjonsplan. Målgrupper for kommunikasjonen er:

Eksternt
Næringsliv (sjømatnæringen og energisektoren), FoU-miljø, offentlige reguleringsmyndigheter, politiske beslutningstakere, samt den generelle befolkningen.

Internt
Prosjektpartnere, referansegruppe og FHF.

Aktuelle formidlingsarenaer og kanaler
• Det planlegges tre arbeidsmøter for å nå ut til næringen i tre relevante pressområder langs kysten: Kristiansund / Mørekysten, Helgeland og Troms/Finnmark. Fokus vil være på hver enkelt regions problematikk. Det vil gå ut invitasjon til andre interessenter inklusive norske klynger innen sjømat og energi.
• Nyhetssaker/kronikk til eksterne bransjemedier som TEKFISK, ilaks, Intrafish, Teknisk ukeblad, Europower, m.fl.
• Spre nyheter og informasjon om prosjektet gjennom partnernes egne informasjonskanaler (nettsider og sosiale medier)
• Vitenskapelige publikasjoner hvis resultatene forsvarer dette.
• Presentasjon ved minst én større nasjonal konferanse, for eksempel: TEKMAR (2023), Arendalsuka (2024) og relevante arrangementer i regi av FHF, Sjømat Norge og/eller Fornybar Norge. 
• Presentasjon(er) i åpent lunsjwebinar ved prosjektslutt.
keyboard_arrow_up