Kunnskapssammenstilling om bruk av sjøareal for hele sjømatnæringen

​Det er stor interesse for å utnytte norske havområder til ny økonomisk aktivitet. Havvind, oppdrett av nye marine arter og mineralutvikling på havbunn er næringer som kan skape stor aktivitet, men som har behov for store sjøarealer. FHF ønsker derfor å øke kunnskapen om arealbehovet til næringer som allerede er etablert.

Sameksistens mellom havnæringene beskrives i dag som god (Senter for hav og Arktis, 2020) også med hensyn til arealbruk. I områder med høy fiskeriaktivitet, som utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er det trangt om plassen og i høysesongen samarbeider fiskere for å unngå brukskonflikt og sikre tilgang til areal for alle (SALT, 2012). Med en forventet økning i faste installasjoner til havs, innen fornybar energiproduksjon og oppdrett av arealkrevende arter, vil denne sameksistensen utfordres. Særlig for fiskere, som bruker store havområder til sin aktivitet, kan dette by på utfordringer.

Fiskeriaktiviteten i Norge har svært lange tradisjoner og fiskere har lenge hatt tilgang på hele det norske sjøarealet. Nå når nye næringer står på trappene og ønsker å bruke store arealer til faste installasjoner, kan fiskere oppleve å bli fortrengt fra viktige fiskeriområder. Det er derfor svært viktig å dokumentere dagens bruk av sjøarealer til fiskeriaktivitet, slik at ny næring til havs medfører minst mulig ulempe for fiskere.

Havbruksaktiviteter er nøye regulert gjennom blant annet lokalitetsplassering. I valget av nye oppdrettslokaliteter er det en rekke hensyn som tas: Formelle krav til lokaliteten, hensyn til økosystemet, kommunale planer og oppdretterens praktiske behov, eksponering for vind og bølger m.m. Gjennom dette prosjektet vil det gjøres en grundig analyse av de naturgitte kvalitetene som kjennetegner dagens lokaliteter.

Framtidens arealbehov vil ikke nødvendigvis være den samme som i dag. Fiskerinæringens arealbehov vil endres som følge av klimaendringer som kan påvirke bestandsstørrelse og vandringsmønstre. Havforskningsinstituttet arbeider for tiden med en sårbarhetsanalyse for norske fiskeribestander, der instituttet undersøker hvilke bestander som forventes å øke og hvilke som forventes å reduseres som følge av klimaendringer (Havforskningsintstuttet, 2021). I EU-prosjektet Climefish er både det nordøstlige Atlanterhav og Barentshavet studieområder der forskerne undersøker hvordan klimaendringer forventes å påvirke fiskeribestandene (Climefish, 2021). I dette prosjektet vil oppdatert kunnskap fra disse pågående prosjektene benyttes for å analysere hvordan klimaendringer forventes å påvirke framtidens arealbehov. 

Reguleringer av fiskeriaktivitet, gjennom deltakerloven og havressursloven og tilhørende forskrifter, kan medføre endringer i antall fartøy, størrelsen på fartøy og redskapsbruk. Prosjektet vil gjøre en vurdering av hvilken betydning ulike endringer i regulering kan få for den framtidige arealbruken. Ny redskapsteknologi og nytt driftsmønster som følge av det grønne skiftet, vil kunne endre arealbehovet i framtiden. Man vil intervjue fiskere som nylig har fått bygget nye båter for å lære om hvilke ny teknologi som tas i bruk i dag, hvilke ny teknologi som forventes å komme i de neste årene og hvordan dette vil kunne endre arealbehovet innenfor ulike fartøystørrelser og redskapsgrupper. Høsting av lite utnyttede ressurser (LUR-arter) har så langt ikke ført til store endringer i norsk fiskeriaktivitet. Dersom interessen for slik høsting tar seg opp, vil dette kunne medføre et endret arealbehov for fartøy som velger å satse på LUR-arter. Prosjektet vil ta utgangspunkt i tilgjengelig litteratur (f.eks. Nofima, 2012) og gjøre en vurdering av arealbehovet til ulike arter som vurderes som aktuelle for høsting. Levendelagring av villfanget fisk vil kunne føre til behov for økt areal for oppdrettsmerder og inkluderes i havbruk i denne sammenhengen.