Prosjektnummer
901738
Miljøpåvirkning havbruk og sameksisterende industrier: Mulighetsrom for helhetlig regulering (MILJØREG)
Bred oversikt over kunnskapsgrunnlag samt krav relatert til miljøpåvirkning fra havbruk, og miljørisiko for effekter på havbruk fra andre næringer, på lokalitets-, område- og nasjonalt nivå
• Et forbedret FoU-basert kunnskapsgrunnlag om miljøpåvirkning fra akvakultur og sameksisterende næringer kan bidra til bedre forvaltning, som igjen vil bidra til økt forutsigbarhet og mer miljømessig bærekraftige næringer.
• Prosjektet har vist at kunnskapsgrunnlaget som brukes i forvaltningen er omfattende, inkludert for vitenskapelig kunnskap. Det pekes likevel på manglende kunnskap for mange områder og temaer, og det kommer til å være situasjonen også i framtiden. Forvaltningen må derfor ha gode måter å håndtere usikkerheten på.
• Ulike mengder kunnskap er tilgjengelig for ulike påvirkningsfaktorer. For noen påvirkningsfaktorer er det kunnskap som kan brukes direkte til å forbedre regelverk/håndtering, mens det for andre påvirkningsfaktorer er lite FoU-basert kunnskap (f.eks. organisk belastning på hardbunn/blandingssubstrat, enkelte antigroemidler og støy).
• Litteraturstudien viste at det er lite kunnskap om kombinerte effekter av ulike næringer, noe som gjør at det er vanskelig å vurdere kumulative miljøpåvirkninger, noe som igjen begrenser muligheten for økosystembasert forvaltning.
• Miljøforvaltning av akvakultur kan av noen ses på som en teknisk øvelse, men forvaltning er å veie ulike interesser mot hverandre, noe som innebærer at det er en verdibasert og sosial prosess. Det er derfor grenser for hvor mye miljøforvaltningen av akvakultur bør standardiseres og gjøres til en teknisk øvelse. Det bør være rom for skjønn og lokale tilpasninger.
• Mer treffsikker regulering kan gi rom for vekst uten at miljøpåvirkningen nødvendigvis blir større.
• Prosjektet har vist at kunnskapsgrunnlaget som brukes i forvaltningen er omfattende, inkludert for vitenskapelig kunnskap. Det pekes likevel på manglende kunnskap for mange områder og temaer, og det kommer til å være situasjonen også i framtiden. Forvaltningen må derfor ha gode måter å håndtere usikkerheten på.
• Ulike mengder kunnskap er tilgjengelig for ulike påvirkningsfaktorer. For noen påvirkningsfaktorer er det kunnskap som kan brukes direkte til å forbedre regelverk/håndtering, mens det for andre påvirkningsfaktorer er lite FoU-basert kunnskap (f.eks. organisk belastning på hardbunn/blandingssubstrat, enkelte antigroemidler og støy).
• Litteraturstudien viste at det er lite kunnskap om kombinerte effekter av ulike næringer, noe som gjør at det er vanskelig å vurdere kumulative miljøpåvirkninger, noe som igjen begrenser muligheten for økosystembasert forvaltning.
• Miljøforvaltning av akvakultur kan av noen ses på som en teknisk øvelse, men forvaltning er å veie ulike interesser mot hverandre, noe som innebærer at det er en verdibasert og sosial prosess. Det er derfor grenser for hvor mye miljøforvaltningen av akvakultur bør standardiseres og gjøres til en teknisk øvelse. Det bør være rom for skjønn og lokale tilpasninger.
• Mer treffsikker regulering kan gi rom for vekst uten at miljøpåvirkningen nødvendigvis blir større.
Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport (Summary in English further below)
Det finnes en god del FoU-basert kunnskap om miljøeffekter av noen spesifikke miljøpåvirkningsfaktorer som organisk belastning på bløtbunn og lusemidler. Ulike mengder kunnskap er tilgjengelig for ulike påvirkningsfaktorer. For noen påvirkningsfaktorer er det kunnskap som kan brukes direkte til å forbedre regelverk/håndtering, mens det for andre påvirkningsfaktorer er lite FoU-basert kunnskap (f.eks. organisk belastning på hardbunn/blandingssubstrat, enkelte antigroemidler, støy).
Det er noen miljøpåvirkninger som ikke dekkes godt nok i gjeldende miljøregelverk. Litteraturstudien viste at det er lite kunnskap om kombinerte effekter av ulike næringer, noe som gjør at det er vanskelig å vurdere kumulative miljøpåvirkninger, noe som igjen begrenser muligheten for økosystembasert forvaltning.
Økosystembasert marin arealplanlegging og vurdering av samlede miljøeffekter er nødvendig for å fremme bærekraftig forvaltning av marine økosystemer, for å fremme god miljøtilstand i havet og for å møte FNs bærekraftsmål 14 (UN SDG 14), “Liv under vann”. En metode for kumulative konsekvensvurderinger (CIA), basert på en geospatial indeks som beskriver den relative påvirkningen flere menneskelige påvirkninger har på det marine miljøet, er utviklet som et verktøy for marin arealplanlegging. I en casestudie ble det undersøkt hvordan dette verktøyet fungerte i en norsk sammenheng. Studien viste at det var utfordrende å finne gode grunnlagsdata og at rådata, som er nødvendige for å kunne gjøre grundige vurderinger, ofte ikke var tilgjengelig. Dette begrenser muligheten til å gjennomføre kumulative konsekvensutredninger for områder langs norskekysten.
Det pågår for tiden noen få forskningsprogrammer som fokuserer på kumulative effekter og virkninger i norske havområder, men både litteraturstudien og casestudien viste at det er et stort behov for mer kunnskap og forskning.
Miljøforvaltning av akvakultur kan av noen ses på som en teknisk øvelse, men forvaltning er å veie ulike interesser mot hverandre, noe som innebærer at det er en verdibasert og sosial prosess. Det er derfor grenser for hvor mye miljøforvaltningen av akvakultur bør standardiseres og gjøres til en teknisk øvelse. Det bør være rom for skjønn og lokale tilpasninger.
Prosjektet har vist at kunnskapsgrunnlaget som brukes i forvaltningen er omfattende, inkludert for vitenskapelig kunnskap. Det pekes allikevel på manglende kunnskap for mange områder og temaer, og det kommer til å være situasjonen også i framtiden. Forvaltningen må derfor ha gode måter å håndtere usikkerheten på.
For å være troverdig må forvaltningen også vise og på en god måte formidle usikkerheten og de vurderinger som gjøres. At det i en del tilfeller er vanskelig å skjønne hvilke vurderinger som faktisk er gjort svekker ikke bare troverdigheten til beslutningene, men reduserer også mulighetene for kvalitetssikring, læring og mer harmonisert praksis på tvers av forvaltningsorganer. Noen typer vurderinger sliter forvaltningen mer med enn andre, og de som utfører faktisk saksbehandling ønsker seg mer støtte og retningslinjer. Det gjelder særlig det å avveie vekst i akvakultur mot miljørisiko/miljøeffekter, og det å vurdere “samlede virkninger”.
Gjennomgangen som er gjort finner flere områder hvor det fortsatt er rom for forbedringer i samspillet mellom forvaltningsregimer og forvaltningsorganer knyttet til miljøforvaltning av akvakultur. Det gjelder akvakultur sektor-forvaltningen og den kommunale kystsoneplanlegging, særlig knyttet til miljøkvalitetskrav, og det gjelder i noe grad kystsoneforvaltningen og vannforvaltningen.
Prosjektet har identifisert flere stressorer som i større grad bør inkluderes i forvaltningen: partikulært organisk avfall på hardbunn, rømt rensefisk, antibegroingsmidler (kobber), lus (godt dekket, men fortsatt ikke godt nok) og avlusningsmidler. Det meste av kjent og tilgjengelig kunnskap tas i bruk av forvaltningen, men spesielt for avlusingsmidler og kobber finnes det mer kunnskap som kan tas i bruk.
Det finnes potensial for å utnytte bedre den kunnskapen som samles inn av oppdrettsbedriftene.
Egen regulering av nye oppdrettskonsepter, som kan dokumentere at de har mindre miljøpåvirkning enn de tradisjonelle (innaskjærs notbaserte), kan legge til rette for mer vekst uten at det totale miljømessige fotavtrykket blir større. Mer treffsikker regulering kan gi rom for vekst uten at miljøpåvirkningen nødvendigvis blir større.
Det finnes en god del FoU-basert kunnskap om miljøeffekter av noen spesifikke miljøpåvirkningsfaktorer som organisk belastning på bløtbunn og lusemidler. Ulike mengder kunnskap er tilgjengelig for ulike påvirkningsfaktorer. For noen påvirkningsfaktorer er det kunnskap som kan brukes direkte til å forbedre regelverk/håndtering, mens det for andre påvirkningsfaktorer er lite FoU-basert kunnskap (f.eks. organisk belastning på hardbunn/blandingssubstrat, enkelte antigroemidler, støy).
Det er noen miljøpåvirkninger som ikke dekkes godt nok i gjeldende miljøregelverk. Litteraturstudien viste at det er lite kunnskap om kombinerte effekter av ulike næringer, noe som gjør at det er vanskelig å vurdere kumulative miljøpåvirkninger, noe som igjen begrenser muligheten for økosystembasert forvaltning.
Økosystembasert marin arealplanlegging og vurdering av samlede miljøeffekter er nødvendig for å fremme bærekraftig forvaltning av marine økosystemer, for å fremme god miljøtilstand i havet og for å møte FNs bærekraftsmål 14 (UN SDG 14), “Liv under vann”. En metode for kumulative konsekvensvurderinger (CIA), basert på en geospatial indeks som beskriver den relative påvirkningen flere menneskelige påvirkninger har på det marine miljøet, er utviklet som et verktøy for marin arealplanlegging. I en casestudie ble det undersøkt hvordan dette verktøyet fungerte i en norsk sammenheng. Studien viste at det var utfordrende å finne gode grunnlagsdata og at rådata, som er nødvendige for å kunne gjøre grundige vurderinger, ofte ikke var tilgjengelig. Dette begrenser muligheten til å gjennomføre kumulative konsekvensutredninger for områder langs norskekysten.
Det pågår for tiden noen få forskningsprogrammer som fokuserer på kumulative effekter og virkninger i norske havområder, men både litteraturstudien og casestudien viste at det er et stort behov for mer kunnskap og forskning.
Miljøforvaltning av akvakultur kan av noen ses på som en teknisk øvelse, men forvaltning er å veie ulike interesser mot hverandre, noe som innebærer at det er en verdibasert og sosial prosess. Det er derfor grenser for hvor mye miljøforvaltningen av akvakultur bør standardiseres og gjøres til en teknisk øvelse. Det bør være rom for skjønn og lokale tilpasninger.
Prosjektet har vist at kunnskapsgrunnlaget som brukes i forvaltningen er omfattende, inkludert for vitenskapelig kunnskap. Det pekes allikevel på manglende kunnskap for mange områder og temaer, og det kommer til å være situasjonen også i framtiden. Forvaltningen må derfor ha gode måter å håndtere usikkerheten på.
For å være troverdig må forvaltningen også vise og på en god måte formidle usikkerheten og de vurderinger som gjøres. At det i en del tilfeller er vanskelig å skjønne hvilke vurderinger som faktisk er gjort svekker ikke bare troverdigheten til beslutningene, men reduserer også mulighetene for kvalitetssikring, læring og mer harmonisert praksis på tvers av forvaltningsorganer. Noen typer vurderinger sliter forvaltningen mer med enn andre, og de som utfører faktisk saksbehandling ønsker seg mer støtte og retningslinjer. Det gjelder særlig det å avveie vekst i akvakultur mot miljørisiko/miljøeffekter, og det å vurdere “samlede virkninger”.
Gjennomgangen som er gjort finner flere områder hvor det fortsatt er rom for forbedringer i samspillet mellom forvaltningsregimer og forvaltningsorganer knyttet til miljøforvaltning av akvakultur. Det gjelder akvakultur sektor-forvaltningen og den kommunale kystsoneplanlegging, særlig knyttet til miljøkvalitetskrav, og det gjelder i noe grad kystsoneforvaltningen og vannforvaltningen.
Prosjektet har identifisert flere stressorer som i større grad bør inkluderes i forvaltningen: partikulært organisk avfall på hardbunn, rømt rensefisk, antibegroingsmidler (kobber), lus (godt dekket, men fortsatt ikke godt nok) og avlusningsmidler. Det meste av kjent og tilgjengelig kunnskap tas i bruk av forvaltningen, men spesielt for avlusingsmidler og kobber finnes det mer kunnskap som kan tas i bruk.
Det finnes potensial for å utnytte bedre den kunnskapen som samles inn av oppdrettsbedriftene.
Egen regulering av nye oppdrettskonsepter, som kan dokumentere at de har mindre miljøpåvirkning enn de tradisjonelle (innaskjærs notbaserte), kan legge til rette for mer vekst uten at det totale miljømessige fotavtrykket blir større. Mer treffsikker regulering kan gi rom for vekst uten at miljøpåvirkningen nødvendigvis blir større.
Results achieved
Summary of results from the project’s final reporting
Summary of results from the project’s final reporting
Much research-based knowledge is available on environmental effects of certain stressors, e.g. organic enrichment on soft bottom and de-licing agents. Different amounts of knowledge available are available for different stressors. For some stressors there is available knowledge which can be used directly to improve regulations/management, for other stressors there is little research based knowledge.
There are some environmental impacts that are not covered well enough in current environmental regulations. There is available knowledge base for some stressors which are suitable for improving regulations. The literature-based assessment showed that there is little knowledge available for combined effects of different industries, hence it is difficult to assess cumulative environmental impacts, which in turn limits the possibility of performing ecosystem-based management (EBM).
EBM marine spatial planning and cumulative effect assessments are key to foster sustainable use of marine ecosystems, to promote ocean conservation and United Nations Sustainable Development Goal 14 (UN SDG 14), ‘Life Below Water‘. A method for cumulative impact assessments (CIA) based on a geospatial index describing the relative impact of multiple human stressors on the marine environment, has been developed, to assist marine spatial planning. The case study was exploring using this approach in Norwegian context (the feasibility a practical application of EBM in selected areas along the Norwegian coastline). The assessment showed that input data was challenging and raw data, essential for thorough analysis, was often not available. Therefore, development of CIA models for the Norwegian coastline or more localised focus areas with the currently available database is limited or implementation is not feasible.
There are currently a few ongoing research programs on cumulative effects and impacts in Norway already, but both the literature based, and the case study assessment showed that more knowledge and research is urgently needed.
Environmental management of aquaculture can be seen by some as a technical exercise, but management is weighing different interests against each other, which implies that it is a value-based and social process. There are therefore limits to how much the environmental management of aquaculture should be standardized and made into a technical exercise. There should be room for subjective assessment and local adaptations
The project has shown that the knowledge base used in administration is extensive, including scientific knowledge. It is nevertheless pointed to a lack of knowledge for many areas and topics, and this will also be the situation in the future. The environmental authorities must therefore have good ways of handling the uncertainty.
To be credible, the authorities must also show and convey the uncertainty and the assessments that are made. The fact that it in some cases it is difficult to understand which assessments have actually been made, not only weakens the credibility of the decisions, but also reduces the possibilities for quality assurance, learning and more harmonized practice across administrative bodies. Some types of assessment are very challenging, and those who carry out actual case management want more support and guidelines. This applies in particular to balancing growth in aquaculture against environmental risk/environmental effects, and to assessing ‘overall effects‘.
This review finds several areas where there is still room for improvement in the interaction between management regimes and administrative bodies linked to the environmental management of aquaculture. This applies to aquaculture sector management and municipal coastal zone planning, particularly linked to environmental quality requirements, and to some extent to coastal zone management and water management.
The project has identified several stressors that should be included in the management to a greater extent: particulate organic waste on hard/mixed bottoms, escaped cleaning fish, anti-fouling agents (copper), lice (well covered, but still not good enough) and de-licing agents. Most of the known and available knowledge is used by the authorities, but especially for de-licing agents and copper there is more knowledge that should be used.
Knowledge and data gathered by the aquaculture industry can be utilized better.
Own regulation of new farming concepts, that can document lower environmental impact than the traditional ones (inshore, net-based), can facilitate growth without an increase in environmental impact. More accurate regulation can provide room for growth without major environmental impacts.
There are some environmental impacts that are not covered well enough in current environmental regulations. There is available knowledge base for some stressors which are suitable for improving regulations. The literature-based assessment showed that there is little knowledge available for combined effects of different industries, hence it is difficult to assess cumulative environmental impacts, which in turn limits the possibility of performing ecosystem-based management (EBM).
EBM marine spatial planning and cumulative effect assessments are key to foster sustainable use of marine ecosystems, to promote ocean conservation and United Nations Sustainable Development Goal 14 (UN SDG 14), ‘Life Below Water‘. A method for cumulative impact assessments (CIA) based on a geospatial index describing the relative impact of multiple human stressors on the marine environment, has been developed, to assist marine spatial planning. The case study was exploring using this approach in Norwegian context (the feasibility a practical application of EBM in selected areas along the Norwegian coastline). The assessment showed that input data was challenging and raw data, essential for thorough analysis, was often not available. Therefore, development of CIA models for the Norwegian coastline or more localised focus areas with the currently available database is limited or implementation is not feasible.
There are currently a few ongoing research programs on cumulative effects and impacts in Norway already, but both the literature based, and the case study assessment showed that more knowledge and research is urgently needed.
Environmental management of aquaculture can be seen by some as a technical exercise, but management is weighing different interests against each other, which implies that it is a value-based and social process. There are therefore limits to how much the environmental management of aquaculture should be standardized and made into a technical exercise. There should be room for subjective assessment and local adaptations
The project has shown that the knowledge base used in administration is extensive, including scientific knowledge. It is nevertheless pointed to a lack of knowledge for many areas and topics, and this will also be the situation in the future. The environmental authorities must therefore have good ways of handling the uncertainty.
To be credible, the authorities must also show and convey the uncertainty and the assessments that are made. The fact that it in some cases it is difficult to understand which assessments have actually been made, not only weakens the credibility of the decisions, but also reduces the possibilities for quality assurance, learning and more harmonized practice across administrative bodies. Some types of assessment are very challenging, and those who carry out actual case management want more support and guidelines. This applies in particular to balancing growth in aquaculture against environmental risk/environmental effects, and to assessing ‘overall effects‘.
This review finds several areas where there is still room for improvement in the interaction between management regimes and administrative bodies linked to the environmental management of aquaculture. This applies to aquaculture sector management and municipal coastal zone planning, particularly linked to environmental quality requirements, and to some extent to coastal zone management and water management.
The project has identified several stressors that should be included in the management to a greater extent: particulate organic waste on hard/mixed bottoms, escaped cleaning fish, anti-fouling agents (copper), lice (well covered, but still not good enough) and de-licing agents. Most of the known and available knowledge is used by the authorities, but especially for de-licing agents and copper there is more knowledge that should be used.
Knowledge and data gathered by the aquaculture industry can be utilized better.
Own regulation of new farming concepts, that can document lower environmental impact than the traditional ones (inshore, net-based), can facilitate growth without an increase in environmental impact. More accurate regulation can provide room for growth without major environmental impacts.
Prosjektet har gjennomgått og analysert en enorm mengde med forskningsartikler m.m. som er relevant for miljøpåvirkning fra og på akvakultur, med hovedvekt på de artene som produseres med et visst volum i Norge. Rapporten er en systematisk og grundig sammenstilling som næringen og forvaltningen vil ha nytte av i mange sammenhenger, og kan bidra til at faktisk eksisterende kunnskap tas aktivt i bruk, og at ny kunnskap kan fremskaffes der det er klare og viktige mangler.
-
Rapport: Miljøkonsekvenser av akvakultur og sameksisterende næringer – norsk sammendrag
Akvaplan-niva. Rapport 2023 63547.03. Av Anita Evenseth, Gro Harlaug Refseth m.fl.
-
Report: Environmental impacts of aquaculture and coexisting industries: Summary in English
Akvaplan-niva. Report 2023 63547.02 English summary of Akvaplan-niva report 2023 63547.01. By Anita Evenset, Gro Harlaug Refseth et al.
-
Sluttrapport: Miljøkonsekvenser av akvakultur og sameksisterende næringer
Akvaplan-niva. Rapport 2023 63547.01. Sluttrapport hoveddel. 15. mai 2023. Av Anita Evenset, Gro Harlaug Refseth m.fl.
Den norske havbruksnæringen har i de siste tiårene vært gjennom en fase med rask
ekspansjon, med god lønnsomhet, stor verdiskaping og økende betydning for
samfunn langs hele kysten. Bærekraftig vekst i lakseoppdrett krever løsninger som gir
kontroll med miljø- og fiskehelseutfordringene, og som samtidig kan bidra til større
aksept for næringens arealbehov. Veksten i havbruksnæringen styres gjennom
tildelinger av tillatelser til gitte selskaper, i gitte produksjonsområder (PO-er). I dag
er utvidelse av produksjonsvolum begrenset av enkelte miljøpåvirkningsindikatorer,
som lakselus og organisk belastning.
Begrepet grønt skifte har blitt etablert som et sentralt politisk mål på den norske dagsorden, og både næringen og forvaltningen ønsker at veksten skal være miljømessig bærekraftig og følge en helhetlig og økosystembasert forvalting. En helhetlig økosystembasert forvaltning krever en forståelse av økosystemenes funksjon og struktur og samlede effekter av ulike typer menneskelig påvirkning på økosystemene.
Nye konsepter for sjøoppdrett har andre former for miljøavtrykk enn konvensjonelle løsninger. I tillegg til nye konsepter vil nye økosystem tas i bruk som følge av en økt diversifisering innen oppdrett med flere oppdrettsarter. Den raske utviklingen av norsk havbruksproduksjon innebærer følgelig en romlig ekspansjon fra de tradisjonelle merdlokalitetene til oppdrettsvirksomhet i et mangfold av økosystem; på land, i fjord og til havs. Dette medfører behov for nye typer krav og reguleringer, og ikke minst kunnskap om miljøpåvirkning.
Havbruksnæringen er ikke den eneste interessenten i Norges kyst- og havområder. Andre næringer som for eksempel gruveindustri, olje- og gassvirksomhet (offshore), maritim industri, fiskeri, reiseliv og fornybar energi (havvind, flytende sol og vannkraft) kan potensielt overlappe med havbruksnæringen når det gjelder behov for areal og ressurser. Disse næringene kan også ha en påvirkning på hverandre slik at de kan være gjensidig utelukkende innenfor et område. I henhold til vannforskriften, som omfatter elver, innsjøer, kystvann og grunnvann i Norge, skal det utarbeides sektorovergripende regionale vannforvaltningsplaner for hver vannregion. Dette innebærer at forvaltningen skal se på samlet belastning fra alle typer menneskelig aktivitet, men i praksis blir de ulike miljøpåvirkninger i stor grad individuelt vurdert. Miljøforvaltningen av ulike områder har som mål å bli mer helhetlig i den forstand at man i større grad ser på miljøpåvirkning fra både havbruk og andre næringer og aktiviteter samlet. Da bør både næringenes påvirkning på miljøet i seg selv vurderes, men også hvordan næringene indirekte påvirker hverandre, hva den samlede miljøpåvirkningen er i ulike økosystem med ulik bærekapasitet, og hva de samfunnsøkonomiske kostnadene med å miljøregulere de ulike næringene er.
Begrepet grønt skifte har blitt etablert som et sentralt politisk mål på den norske dagsorden, og både næringen og forvaltningen ønsker at veksten skal være miljømessig bærekraftig og følge en helhetlig og økosystembasert forvalting. En helhetlig økosystembasert forvaltning krever en forståelse av økosystemenes funksjon og struktur og samlede effekter av ulike typer menneskelig påvirkning på økosystemene.
Nye konsepter for sjøoppdrett har andre former for miljøavtrykk enn konvensjonelle løsninger. I tillegg til nye konsepter vil nye økosystem tas i bruk som følge av en økt diversifisering innen oppdrett med flere oppdrettsarter. Den raske utviklingen av norsk havbruksproduksjon innebærer følgelig en romlig ekspansjon fra de tradisjonelle merdlokalitetene til oppdrettsvirksomhet i et mangfold av økosystem; på land, i fjord og til havs. Dette medfører behov for nye typer krav og reguleringer, og ikke minst kunnskap om miljøpåvirkning.
Havbruksnæringen er ikke den eneste interessenten i Norges kyst- og havområder. Andre næringer som for eksempel gruveindustri, olje- og gassvirksomhet (offshore), maritim industri, fiskeri, reiseliv og fornybar energi (havvind, flytende sol og vannkraft) kan potensielt overlappe med havbruksnæringen når det gjelder behov for areal og ressurser. Disse næringene kan også ha en påvirkning på hverandre slik at de kan være gjensidig utelukkende innenfor et område. I henhold til vannforskriften, som omfatter elver, innsjøer, kystvann og grunnvann i Norge, skal det utarbeides sektorovergripende regionale vannforvaltningsplaner for hver vannregion. Dette innebærer at forvaltningen skal se på samlet belastning fra alle typer menneskelig aktivitet, men i praksis blir de ulike miljøpåvirkninger i stor grad individuelt vurdert. Miljøforvaltningen av ulike områder har som mål å bli mer helhetlig i den forstand at man i større grad ser på miljøpåvirkning fra både havbruk og andre næringer og aktiviteter samlet. Da bør både næringenes påvirkning på miljøet i seg selv vurderes, men også hvordan næringene indirekte påvirker hverandre, hva den samlede miljøpåvirkningen er i ulike økosystem med ulik bærekapasitet, og hva de samfunnsøkonomiske kostnadene med å miljøregulere de ulike næringene er.
Hovedmål
Å utarbeide en bred oversikt over kunnskapsgrunnlag, og krav relatert til miljøpåvirkning fra havbruk, og miljørisiko for effekter på havbruk fra andre næringer, på lokalitets-, område- og nasjonalt nivå for alle former for havbruk i Norge. Samt å utforske mulighetsrommet for en mer direkte og differensiert regulering av miljøpåvirkningen fra havbruk.
Delmål
1. Å sammenstille kunnskapsgrunnlaget om havbruksnæringens påvirkning på miljø. Gjennom sammenstillingen skal det kartlegges og evalueres de viktigste miljøpåvirkningene og systematisere disse, for å evaluere kvantiteten og kvaliteten på kunnskapsgrunnlaget for de ulike miljøpåvirkningene (arbeidspakke 1).
2. Å sammenstille kunnskapsgrunnlaget om miljørisiko fra andre næringer og aktiviteter (direkte og indirekte effekter) som opererer i de samme økosystemene som havbruk langs kysten og til havs (arbeidspakke 2).
3. Å gjennomgå og analysere reguleringen av miljøpåvirkning fra havbruksnæringen, inkludert kunnskapsgrunnlag som brukes i dag og hvordan avveininger foretas. Tilsvarende for hvordan sammenfallende miljøpåvirkninger fra andre menneskelige aktiviteter reguleres i helhetlig og økosystembasert forvaltning (arbeidspakke 3).
4. Å analysere de mulighetene som ligger i et bedre kunnskapsgrunnlag for en mer differensiert og lokaltilpasset akvakulturforvaltning, samt en mer helhetlig og samfunnsøkonomisk effektiv forvaltning av miljøpåvirkning fra både havbruksnæringen og annen menneskelig aktivitet skapt miljøpåvirkning (arbeidspakke 4).
2. Å sammenstille kunnskapsgrunnlaget om miljørisiko fra andre næringer og aktiviteter (direkte og indirekte effekter) som opererer i de samme økosystemene som havbruk langs kysten og til havs (arbeidspakke 2).
3. Å gjennomgå og analysere reguleringen av miljøpåvirkning fra havbruksnæringen, inkludert kunnskapsgrunnlag som brukes i dag og hvordan avveininger foretas. Tilsvarende for hvordan sammenfallende miljøpåvirkninger fra andre menneskelige aktiviteter reguleres i helhetlig og økosystembasert forvaltning (arbeidspakke 3).
4. Å analysere de mulighetene som ligger i et bedre kunnskapsgrunnlag for en mer differensiert og lokaltilpasset akvakulturforvaltning, samt en mer helhetlig og samfunnsøkonomisk effektiv forvaltning av miljøpåvirkning fra både havbruksnæringen og annen menneskelig aktivitet skapt miljøpåvirkning (arbeidspakke 4).
Resultatene fra prosjektet vil gi grunnlag for å evaluere muligheter for en fremtidig
helhetlig forvaltning av havbruksnæringen innenfor bærekraftsprinsipper og grønt
skifte. Resultatene vil være nyttig for å kunne utvikle en mer presis/lokaltilpasset
kunnskapsbasert forvaltning av havbruksnæringen i fremtiden. Bedre forvaltning vil
bidra til økt forutsigbarhet for næringen og en reduksjon av næringens miljøavtrykk
(eller tillate vekst med samme eller mindre miljøavtrykk som i dag). Ved å forbedre
regulering i områder med stor påvirkning fra flere næringer vil man oppnå en mer
bærekraftig forvaltning av marine ressurser. Bedre data og metoder for vurdering av
miljørisiko og miljøpåvirkning kan muliggjøre en mer presis og differensiert
forvaltning, og reduserer sikkerhetsmarginene som må legges inn i føre-var
vurderinger. For næringsaktører vil måling av relevante KPIer (Key Performance
Indicators) relatert til helhetlig bærekraft bidra til å skape transparens og
samfunnsaksept. Forbrukere krever i økende grad at sjømat tilfredsstiller deres
preferanser for ansvarlig miljøforvaltning, for eksempel gjennom miljømerket ASC.
En forbedret forvaltning vil således kunne bidra til å imøtekomme stadig større
forventninger fra samfunnet. Et endret forvaltningsregime vil også kunne føre til
bedre omdømme og bedre sameksistens med andre eksisterende og nye næringer
under utvikling, noe som er høyst aktuelt med tanke på f.eks. arealkonflikt (nå og i
fremtiden).
Prosjektet vil sammenstille og evaluere kunnskapsgrunnlaget som omhandler miljøpåvirkning fra og på havbruk på ulik tidsmessig og romlig skala, og analysere i hvilken grad det eksisterende kunnskapsgrunnlaget kan gi mulighet for en mer målrettet, lokaltilpasset og også helhetlig regulering.
For å oppnå de beskrevne mål deles prosjektaktivitetene inn i fem arbeidspakker (AP1–5). Tilnærmingen “quick scoping review” (QSR), vil benyttes for å sammenstille kunnskapsgrunnlaget både knyttet til miljøpåvirkning fra havbruk (AP1, ledes av Norsk institutt for vannforskning (NIVA)), og miljøpåvirkning fra andre næringer på havbruk (AP 2, ledes av Akvaplan-niva). Kunnskapsgrunnlaget om miljøpåvirkningene fra havbruksnæringen, samt andre næringer som sameksisterer med havbruk, vil bli sammenstilt på en systematisk måte som muliggjør en oversikt over miljøpåvirkninger og relaterte data/indikatorer og metoder for miljørisikovurderinger, og en vurdering av hvor godt dette grunnlaget er for å kunne si noe om miljørisiko.
Denne oversikten vil brukes direkte inn i AP2 for å vurdere hvilke miljøpåvirkninger og andre menneskelige aktiviteter som studeres, og i AP4 for å analysere om alle viktige miljøpåvirkninger er dekket i forvaltningen og om forvaltningen kan forbedres ved å endre kunnskapsgrunnlaget den bruker.
En case-studie i AP2 vil belyse hvor godt egnet det eksisterende kunnskapsgrunnlaget er til bruk i en mer helhetlig vurdering av samlet miljøpåvirkning.
I AP3, som ledes av Nofima, vil man analysere hvilke miljøpåvirkninger det er krav om å inkludere i dagens forvaltning, hvilke som faktisk inkluderes i praktisk forvaltning, kunnskapsgrunnlaget som brukes for å vurdere disse, samt hvordan saksbehandlere konkret bruker kunnskapsgrunnlaget.
I AP4, som også ledes av Nofima, integreres resultatene fra de øvrige arbeidspakkene, for å vurdere muligheten for en mer presis og helhetlig forvaltning i fremtiden. Der vil det også ses på hvordan nye oppdrettsarter og nye produksjonskonsepter for lakseoppdrett kan ha betydning for miljøpåvirkning, og hva det kan bety for forvaltningen. Mulighetene for produksjonsvekst uten økt miljøpåvirkning analyseres også.
Prosjektorganisering
Prosjektgruppen består av deltagere fra Akvaplan-niva, NIVA og Nofima. Flere næringsaktører vil være sentrale deltagere i prosjektet og dialog med miljøforvaltningen er også en sentral oppgave, for å sørge for at kunnskapen tas i bruk.
For å oppnå de beskrevne mål deles prosjektaktivitetene inn i fem arbeidspakker (AP1–5). Tilnærmingen “quick scoping review” (QSR), vil benyttes for å sammenstille kunnskapsgrunnlaget både knyttet til miljøpåvirkning fra havbruk (AP1, ledes av Norsk institutt for vannforskning (NIVA)), og miljøpåvirkning fra andre næringer på havbruk (AP 2, ledes av Akvaplan-niva). Kunnskapsgrunnlaget om miljøpåvirkningene fra havbruksnæringen, samt andre næringer som sameksisterer med havbruk, vil bli sammenstilt på en systematisk måte som muliggjør en oversikt over miljøpåvirkninger og relaterte data/indikatorer og metoder for miljørisikovurderinger, og en vurdering av hvor godt dette grunnlaget er for å kunne si noe om miljørisiko.
Denne oversikten vil brukes direkte inn i AP2 for å vurdere hvilke miljøpåvirkninger og andre menneskelige aktiviteter som studeres, og i AP4 for å analysere om alle viktige miljøpåvirkninger er dekket i forvaltningen og om forvaltningen kan forbedres ved å endre kunnskapsgrunnlaget den bruker.
En case-studie i AP2 vil belyse hvor godt egnet det eksisterende kunnskapsgrunnlaget er til bruk i en mer helhetlig vurdering av samlet miljøpåvirkning.
I AP3, som ledes av Nofima, vil man analysere hvilke miljøpåvirkninger det er krav om å inkludere i dagens forvaltning, hvilke som faktisk inkluderes i praktisk forvaltning, kunnskapsgrunnlaget som brukes for å vurdere disse, samt hvordan saksbehandlere konkret bruker kunnskapsgrunnlaget.
I AP4, som også ledes av Nofima, integreres resultatene fra de øvrige arbeidspakkene, for å vurdere muligheten for en mer presis og helhetlig forvaltning i fremtiden. Der vil det også ses på hvordan nye oppdrettsarter og nye produksjonskonsepter for lakseoppdrett kan ha betydning for miljøpåvirkning, og hva det kan bety for forvaltningen. Mulighetene for produksjonsvekst uten økt miljøpåvirkning analyseres også.
Prosjektorganisering
Prosjektgruppen består av deltagere fra Akvaplan-niva, NIVA og Nofima. Flere næringsaktører vil være sentrale deltagere i prosjektet og dialog med miljøforvaltningen er også en sentral oppgave, for å sørge for at kunnskapen tas i bruk.
For å sikre god dialog med ulike interessegrupper opprettes det en brukergruppe som et supplement til referansegruppen. Prosjektgruppen vil utarbeide en faglig sluttrapport fra prosjektet og et oppsummerende faktaark som vil være åpent tilgjengelig. Aktivitetene i og resultatene fra prosjektet vil formidles på relevante konferanser/seminarer og på de ulike partnernes nettsider og sosiale mediekanaler (Facebook®, Twitter®, Instagram® og LinkedIn®). I tillegg til utsending av pressemeldinger, vil det publiseres artikler/kronikker i i fag- og dagspressen.
-
Sluttrapport: Miljøkonsekvenser av akvakultur og sameksisterende næringer
Akvaplan-niva. Rapport 2023 63547.01. Sluttrapport hoveddel. 15. mai 2023. Av Anita Evenset, Gro Harlaug Refseth m.fl.