Fish Intervention Studies (FINS) / Spiseforsøk med fisk

Sammendrag fra prosjektets faglige sluttrapport
Arbeidspakke 1 – del 1: Prospektive studier på inntak av fisk, metabolsk syndrom og diabetes mellitus
Bakgrunn
Inntak av fisk og omega-3-flerumettete fettsyrer (n-3-LC-PUFA) og de potensielle virkninger på livsstilssykdommer som metabolsk syndrom, type 2 diabetes mellitus (T2DM) og koronar hjertesykdom har hatt stor oppmerksomhet de siste tiårene. Hos pasienter med stabil angina pectoris viser data at et svært lavt inntak av n-3-LC-PUFAs går i retning av å være forbundet med økt risiko for koronarhendelser, mens et høyt inntak ikke ga noen gunstig effekt sammenlignet med et moderat inntak. Beviset på sammenhengen mellom inntak av fisk og risiko for T2DM er også inkonsekvent.

Det er derfor nødvendig med ytterligere undersøkelser. Hovedmålet med dette prosjektet var (1) å undersøke sammenhengen mellom inntak av fisk og n-3-LC-PUFA og plasmametabolitter relatert til kynurenin pathwayen i Western Norway B-vitamin Trial (WENBIT), (2) å undersøke sammenhengen mellom fiskeinntak og metabolsk syndrom og dets komponenter i Helseundersøkelsen i Hordaland (HUSK), og (3) å undersøke sammenhengen mellom fiskeinntak og T2DM i WENBIT.

Metode
HUSK ble gjennomført i 1997–1999 og inkluderte menn og kvinner født i 1950–51 eller 1925–27 bosatt i Hordaland fylke. For gjeldende arbeid ble en tverrsnittstudie blant deltakerne født 1905–51 som besvarte spørsmålet om kostinntak (FFQ) inkludert (n=2875). Helseundersøkelse inkluderte måling av blodtrykk, høyde, vekt og midjeomkrets. Informasjon om utdanningsnivå, bruk av medisiner, røyking og fysisk aktivitet ble samlet gjennom spørreskjemaer. Ikke-fastende blodprøver inkluderte serum total kolesterol, HDL-kolesterol (HDL-C), triglyserider og glukose.

WENBIT ble opprinnelig initiert for å undersøke effekten av B-vitaminer på kardiovaskulære hendelser og dødelighetsforebygging blant pasienter som gjennomgikk koronarangiografi for mistanke om koronar arterie sykdom (n=2324). Hypertensjon, røykestatus, estimert glomerulær filtreringshastighet (eGFR) og omfanget av koronar hjertesykdom ble vurdert. Blodprøver inkluderte metabolitter relatert til kynurenin pathwayen som plasma tryptofan (Trp), kynurenin (Kyn), neopterin, kynurensyre (KA), antranilsyre (AA), 3-hydroksykynurenin (HK), xanthursinsyre (XA) og 3-hydroksyantranilinsyre (HAA). Deltakerne med T2DM ble identifisert fra utgangspunktet i 1999–2004 til 31. desember 2009.

Resultater
Artikkel 1: Inntaket av fisk totalt var negativt korrelert med de inflammatoriske markørene neopterin og kynurenin-til-tryptofan ration (KTR). Mager fisk var negativt assosiert med den inflammatoriske markøren neopterin, mens feit fisk var negativt korrelert med den inflammatoriske markør KTR. Inntak av feit fisk var negativt forbundet med plasma HK. Inntak av n-3-LC-PUFA var svakt negativt assosiert med plasma HK så vel som med de inflammatoriske markørene neopterin og KTR. Alle disse assosiasjonene var svake.

Artikkel 2: Høyt total inntak av fisk og inntak av feit fisk var relatert med lavere sirkulerende triglyserider (TG) og høyere HDL-C, mens magert fiskeinntak var forbundet med lavere sirkulerende TG, men ikke med HDL-C. Inntak av feit fisk var negativt assosiert med serum-TG hos menn, men ikke hos kvinner. Magert fiskeinntak var negativt relatert med serum TG hos kvinner, men ikke hos menn. Inntak av feit fisk var positivt assosiert med serum HDL-C hos både menn og kvinner. Høyere inntak av fisk totalt var negativt forbundet med metabolsk syndrom i modellen justert for energiinntak, kjønn, BMI og røyking.

Artikkel 3: I ujusterte modeller var høyere totalt fiskeinntak assosiert med økt forekomst av T2DM; eller (95 % CI) for høyest versus laveste tertile var 1,54 (1,02, 2,32), P for trend=0,04. I den kontinuerlige modellen var totalt fiskeinntak ikke relatert med forekomsten T2DM. I den multivariable modellen ble den positive utviklingen over tertiler for totalt fiskeinntak redusert, hovedsakelig på grunn av justeringer for BMI og hypertensjon, og var ikke lenger statistisk signifikant. I stratifiserte analyser var høyere totalt fiskeinntak assosiert med økt risiko for T2DM hos personer med BMI <25 kg/m², men ikke blant personer med BMI 25,0–29,9 eller ≥30,0 kg/m².

Styrken i studiene inkluderer dens design og den omfattende informasjonen med kliniske data og diettdata. Fiskeinntaker er høyt i Norge sammenlignet med mange andre land, og det gjør disse dataene godt egnet for å undersøke ikke bare totalt fiskeinntak, men også typen fisk som er konsumert.

Arbeidspakke 1 – del 2: Fiskeinntak og vitamin D og deres effekter på sarkopeni, osteoporose og hoftebrudd
Bakgrunn
Ernæring er en nøkkelfaktor for en god helse når man blir eldre. Som en del av den naturlige aldringsprosessen, reduseres både muskel- og benmassen. Denne prosessen kan forverres ved lavt matinntak og dårlig ernæringsstatus. Fisk er en god kilde til proteiner av god kvalitet, vitamin D og omega-3-flerumettete fettsyrer, og dette er alle næringsstoffer som er assosiert med bedre bevaring av muskel- og benmasse. Derfor er det overordnede målet med prosjektet å undersøke fiskeinntak og hvordan dette kan påvirke muskelmasse, mobilitet og risikoen for osteoporose og hoftebrudd.

Metoder
Dette prosjektet er delt i tre deler som følger:
• En systematisk litteraturgjennomgang av kliniske studier som undersøkte effekten av vitamin D- tilskudd på muskelstyrke og mobilitet hos eldre som var hjemmeboende.
• En klinisk studie av pasienter med hoftebrudd ble fulgt i 3 måneder med fokus på matinntak, mobilitet, og kroppssammensetning. Studien ble gjennomført fra 2014 til 2015.
• Analyser av data fra “Helseundersøkelsen i Hordaland” (HUSK) som er en befolkningsstudie med lang oppfølgingstid. I 1997–99, fylte deltagerne ut blant annet et kostholdsskjema og fikk tilbud om en bentetthetsmåling. Man fulgte også deltagerne over flere år, og hentet ut informasjon om blant annet hoftebrudd fra sykehusene i Hordaland.  Dette gav muligheten for å analysere sammenhengen mellom fiskeinntak og bentetthet, i tillegg til fiskeinntak og risikoen for hoftebrudd.

Resultater
Fra den systematiske litteraturgjennomgang og meta-analysen kom det fram at vitamin D-tilskudd ikke er assosiert med økt muskelstyrke eller økt mobilitet hos hjemmeboende eldre. Dette funn er basert på 15 studier som oppfylte inklusjonskriteriene som ble brukt.

Oppfølgingsstudien av pasienter med hoftebrudd viste at de som var lite mobile etter 2–3 måneder hadde mistet signifikant mer vekt og hadde et lavere proteininntak enn de som hadde større grad av mobilitet. Dette antyder viktigheten av å bevare muskelmassen etter et hoftebrudd.

Analysene fra HUSK viste at fiskeinntak var positivt assosiert med bentetthet hos eldre kvinner, og da særlig inntaket av mager fisk. I middelaldrende menn og kvinner fant man ingen slik sammenheng. 

Analysene fra HUSK om fiskeinntak og hoftebrudd gjenstår og vil foreligge medio 2018.

Konklusjoner
Man ser at vitamin D-tilskudd ikke var assosiert med muskelstyrke og mobilitet, mens matinntak og fiskeinntak viste positive assosiasjoner med mobilitet eller bentetthet. Dette kan tolkes i retning av at det er ikke er isolerte næringsstoffer som har størst betydning for helsen, men at næringsstoffene i maten vi spiser er av betydning. En framtidig klinisk oppfølgingsstudie i for eksempel eldre kvinner med høyt fiskeinntak sammenlignet med annen mat med bentetthetsmålinger som utfallsmål, kunne ha gitt flere svar i denne sammenhengen.

Arbeidspakke 2: Helseeffekter av inntak av feit og mager fisk i voksne og rotter med overvekt og fedme
Bakgrunn
Overvekt og fedme er et verdensomspennende folkehelseproblem assosiert med metabolske komplikasjoner som insulinresistens, redusert glukosefølsomhet, dyslipidemi og høyt blodtrykk. Studier med forsøksdyr tyder på at næringsstoffer fra fisk, som proteiner og langkjedete omega-3-fettsyrer, kan bedre metabolske komplikasjoner. Befolkningsstudier indikerer også at forekomsten av livsstilssykdommer er lavere i befolkninger som spiser mye fisk. Dokumentasjon av effekter på glukose- og insulinmetabolisme ved fiskeinntak har vært manglende, derfor var det av interesse å undersøke om fiskeinntak tilsvarende anbefalinger fra Helsedirektoratet kunne være helsebringende for friske voksne med overvekt eller fedme.

Metoder
Det ble gjennomført en randomisert, kontrollert klinisk studie over tre tidsperioder; høst og vår 2014 og vår 2015. Deltakerne ble rekruttert gjennom annonsering og oppslag i lokale medier i Bergensområdet. Friske voksne i alderen 20–55 år med BMI over 28, stabil vekt og fastende blodglukose <7 mmol/l ble inkludert. De inkluderte deltakerne ble fordelt i tre parallelle intervensjonsgrupper: en laksegruppe, en torskegruppe og en kjøttgruppe.

Gruppene inntok 150 g av henholdsvis laks, torsk eller magert kjøtt (kylling, svin, storfe) tre ganger i uken i 12 uker. For å gjøre tilbehøret så likt som mulig i gruppene ble deltakerne bedt om å bruke en tredelt tallerkenmodell. Tallerkenmodellen er et pedagogiskverktøy som deler tallerkenen inn i tre like deler der en del er til fisk/kjøtt, en til poteter eller fullkornsprodukter av pasta/ris og en til grønnsaker. Ved oppstart og etter 12 uker ble det tatt blod- og urinprøver, blodtrykk og vekt av alle deltakere, og deltakerne registrerte matinntak og fysisk aktivitet i to perioder. Et utvalg deltakere gjennomgikk en oral glukosetoleransetest, og tok fettbiopsi og avføringsprøver.

Det ble også gjennomført dyrestudier der overvektige rotter fikk dietter med rå laks, bakt laks, rå torsk eller bakt torsk, der proteiner fra fiskefileten utgjorde 25% av proteinet i diettene. Diettene ble gitt til rottene i fire uker. Også normalvektige rotter fikk tilsvarende diett med bakt laks. Ved studieslutt ble det tatt prøver av urin, avføring og blod, og organer ble tatt ut for videre analyser.

Resultater
Inntak av dietter med rå eller bakt laks førte til lavere kolesterolnivåer i overvektige rotter sammenlignet med kontrolldiett. Bakt laks hadde mest uttalt effekt, og rottene som fikk bakt laks hadde lavere total, HLD- og LDL-kolesterol sammenlignet med kontroll, mens rottene som fikk rå laks hadde lavere HDL-kolesterol. Begge rottediettene førte til høyere nivåer av omega-3-fettsyrer i blod og organer. Man observerte ingen forskjeller i blodlipider mellom rottene som fikk bakt og rå laks. Samtidig med lavere kolesterolnivåer ble det observert høyere TAG i rottene som fikk laks. Konsentrasjoner av lipider og omega-3-fettsyrer i serum, lever og skjelettmuskulatur var lik mellom rotter som fikk bakt og rå laks. Resultatene fra de andre delstudiene er ikke klare per ultimo 2017.

Konklusjoner
Vurderingen avventes til alle analysene, statistikken og tolkningene er ferdigstilt.

Arbeidspakke 3 – del 1: Energiomsetning og fedmeutvikling
Dietter med høyt proteininnhold er populære i forhold til beskyttelse og reduksjon av fedme. Man har vist at dietter med forskjellige typer proteiner har ulik kapasitet til å beskytte mot fedmeutvikling. Proteiner fra melk beskytter mot fedme, mens proteiner fra landdyr fremmer fedmeutviklingen. Sammenliknet med proteiner fra kylling og svin, virker marine proteinkilder gunstige når det gjelder utvikling av fedme og diabetes type 2. Resultatene kan relateres til forskjellig fôreffektivitet og påvirkning av de brune fettcellene sin evne til å omdanne energi til varme. For å undersøke om høyproteindiettene også er egnet for slanking ble de gitt til mus som allerede var fetet opp. Høyproteindiettene var, med mindre de ble kombinert med energirestriksjon, ikke egnet for å reversere fedme i mus.

For å undersøke om mager sjømat kan påvirke fedmeutvikling dersom sjømaten inngår i en helt vanlig sammensatt diett laget man såkalt “Western-diets” der proteinkilden var enten en blanding av mager sjømat eller ren torskefilet. Kontrollgruppene fikk en blanding av magert kjøtt fra landdyr eller svin. Mus som fikk sjømat la mindre på seg og hadde en høyere forbrenning enn mus som spiste landdyr. Musene som fikk sjømat spiste litt mindre enn dem som fikk kjøtt. For å undersøke betydningen av dette inkluderte man en gruppe som fikk begrenset tilgang på fôr når svin ble brukt som proteinkilde. Denne gruppen av mus la som forventet mindre på seg enn de musene som hadde fri tilgang på svinedietten, men de la mer på seg enn musene som fikk torsk. Dette betyr at torsk sannsynligvis øker forbrenningen i tillegg til å virke mettende.

Til tross for at torsk er en mager fisk var fettsyremønsteret i både røde blodceller og lever i musene som hadde fått torsk forskjellig fra mus som hadde fått svin. Anrikningen av marine omega-3-fettsyrer i røde blodceller og lever var mye større enn hva som var forventet, og kan bety at biotilgjengeligheten av marine fettsyrer fra mager fisk er høy. For å undersøke betydningen av fettsyrene i mager fisk sammenliknet man effekten av dietter med torsk, kylling og pangasius. Fedmeutviklingen i mus som fikk pangasius i dietten var betraktelig høyere enn i mus som fikk torsk, men noe lavere sammenlignet med mus som fikk kylling. Fettsyremønsteret i røde blodceller og lever fra mus som var fôret med pangasius liknet fettsyremønsteret i kyllingfôrede mus.

Arbeidspakke 3 – del 2: Energiomsetning og fedmeutvikling
Bakgrunn
Fedme er en viktig årsak for utvikling av metabolske sykdommer. Marine oljer kan beskytte mot fedme hos gnagere, men det er lite kjent hvorvidt andre komponenter og hele sjømatmåltider kan ha den samme effekten. I dette prosjektet ønsket man å studere hvordan marine proteiner kan påvirke fedmeutvikling, og påvirke forbrenningen, sammenlignet med proteiner fra landdyr.

Metoder
Det er utført to humane studier som separate randomiserte intervensjonsstudier med kryss-over design, hvor hver forsøksperson skulle delta i fire testdager. Det ble randomisert 25 forsøkspersoner til studie 1 og 23 forsøkspersoner til studie 2. I studie 1 testet man laks og kalv i kombinasjon med karbohydrater med høy og lav GI (potetmos og pasta). I studie 2 testet man torsk og kalv i kombinasjon med karbohydrater med høy og lav GI (potetmos og pasta).

Resultater
Resultatene viser en signifikant større diett-indusert termogenese etter måltidet med laks+potetmos sammenlignet med laks+pasta. Dette betyr at deltagerne har en høyere totalforbrenning når de spiser laks sammen med potetmos, enn når de spiser laksen sammen med pasta. En tilsvarende forskjell finnes ikke dersom proteinkilden er kalv. I forhold til deltagernes subjektive metthetsfølelse (vurderes via VAS (visual analogue scores)) ses økt metthetsfølelse og redusert etterfølgende matinntak etter måltidet med laks og potetmos sammenliknet med de andre eksperimentelle gruppene.

Arbeidspakke 4: Utgikk

Arbeidspakke 5: Inntak av feit fisk og kognitiv funksjon hos barnehagebarn
Bakgrunn
Marine ressurser, inkludert fisk, er viktige kilder til n-3-langkjedede flerumettede fettsyrer (n-3 LC-PUFAs). Eikosapentaensyre (EPA) og docosahexaensyre (DHA) spiller en viktig rolle for å optimalisere hjernens utvikling, og kan være av betydning for senere kognitiv funksjon fra barndommen gjennom hele levetiden.

Intervensjonsstudier som har sett på effekten av n-3-LC-PUFA-tilskudd på kognitiv funksjon hos barn har vist både positive resultater og nullfunn. En nylig meta-analyse av randomiserte kontrollerte intervensjonsforsøk konkluderte med at det er en gunstig effekt av n-3-LC-PUFA-tilskudd for kognitiv utvikling hos for tidlig fødte spedbarn, men at det ikke foreligger konsekvente bevis for en lignende effekt hos barn generelt. I lys av det høye nivået av n-3-LC-PUFA i feit fisk, er det sannsynlig med en positiv effekt av høyt fiskeinntak på kognitiv funksjon. Observasjonsstudier har vist en positiv assosiasjon mellom inntak av fisk og kognitiv funksjon hos ungdom og voksne. Så langt en vet er det ingen intervensjonsstudier hvor inntak av feit fisk og kognitiv funksjon er undersøkt hos barn. Målet med studien var å sammenligne effektene av inntak av feit fisk og kjøtt på kognitiv funksjon hos barnehagebarn.

Metoder
Barna i denne toarmede, enkelt-blindet randomiserte kontrollerte intervensjonsstudien, Fish Intervention Studies-KIDS (FINS-KIDS) ble rekruttert fra barnehager i Bergen i Norge. 17 av totalt 250 barnehager i Bergen kommune ble invitert, og 13 ble inkludert i studien. Barna ble tilfeldig randomisert til lunsjmåltider med feit fisk (sild/ makrell) eller kjøtt (kylling/storfe/lam) tre ganger i uken i 16 uker. Totalt ble 314 barn inviterte til å delta. Familier med 232 barn (73,9 %) ønsket å delta, og disse barna ble mellom 19. desember 2014 og 9. februar 2015 registrert og allokert til randomisering.

Intervensjonen ble fullført 12. juni 2015. Av de 232 barna ble 114 (49,1 %) randomisert til å studiemåltider med fisk og 118 (50,9 %) til kjøtt. Ti barn fullførte ikke intervensjonsperioden, og fire ble utelatt fra analysene på grunn av ugyldige kognitive tester. Således ble 218 (93,7 %) barn inkludert i de endelige analysene, 105 (92,1 %) og 113 (95,8 %) i henholdsvis fisk- og kjøttgruppen. Det primære utfallsmålet var kognitiv funksjon målt ved Wechsler Preschool og Primary Intelligence Scale (WPPSI-III) og 9-Hole Peg Test (9-HPT) før og etter intervensjonen. Blod-, urin- og hårprøver ble tatt på begge tidspunkter. Instruerte forskerassistenter, som ellers ikke var involvert i studien, serverte måltidene og veide fisken og kjøttet før og etter hvert måltid for å registrere det eksakte forbruket i gram for hver deltaker. Lineære effektmodeller ble brukt i de statistiske analysene for de primære utfallsvariablene.

Resultater
Barna spiste i gjennomsnitt (SD) 2070 g (978) og 2675 g (850) fisk eller kjøtt fra studiemåltidene (p<0,0001). Fiskegruppen hadde en signifikant økning av n-3-LC-PUFA i røde blodceller. Serum 25-hydroxyvitamin D økte i begge gruppene. Jod-konsentrasjonen i urin var uendret i fiskegruppen og redusert i kjøttgruppen fra pre- til post-intervensjon. Det var ingen effekt av intervensjonen på kognisjon målt med WPPSI-III i hovedanalysene. Ved justering for mengde fisk/kjøtt spist (dietary compliance), viste fiskegruppen høyere forbedringer i WPPSI-III totale råskåre (20,4, 95 % CI, 17,5 til 23,3) sammenlignet med kjøttgruppen (15,2, 95 % CI, 12,4 til 18,0) og en medieringseffekt av DHA ble funnet. Det var en interaksjon mellom intervensjonsgruppe og dietary compliance, noe som ble vist ved at WPPSI-III totale råskåre økte med 1,2 poeng mer per 100 g spist fisk sammenlignet med kjøtt (p<0.001). Man fant en signifikant forbedring i 9-HPT for den ikke-dominerende hånden i fiskegruppen sammenlignet med kjøttgruppen i hovedanalysene og i sub-analysene etter justeringer for mengde fisk/kjøtt konsumert (-4,5 sekunder, 95 % CI: - 5,6 til -3,4 versus -2,5 sekunder, henholdsvis 95 % CI: -5,6 til -3,4). Det var ingen signifikante forskjeller mellom intervensjonsgruppene for dominant-hånd. En lengre intervensjonsperiode kan være nødvendig for å demonstrere gunstige effekter på kognitiv funksjon, selv om resultatene våre indikerer at fire måneder er tilstrekkelig så lenge deltakerne konsumerer tilstrekkelige mengder av intervensjonsmåltidene.

Konklusjoner
Ingen signifikante effekter av økt inntak av sild og makrell ble funnet på kognitiv funksjon i hovedanalysene. I sub-analysene, der mengden fisk eller kjøtt ble tatt med i vurderingen viser resultatene at lunsjmåltider med feit fisk er gunstig for kognitiv funksjon, både for generelle intellektuelle evner, og mer spesifikt for prosesseringshastigheten hos barnehagebarn. DHA forklarer noe av denne effekten.

Arbeidspakke 6: Feit fisk og læringsevner hos norske ungdommer
Sjømat er den viktigste kostkilden til langkjede omega-3 flerumettede fettsyrer (n-3-LC-PUFA) og vitamin D, samt en viktig kilde til selen, jod og proteiner av høy kvalitet. N-3-LC-PUFAs eikosapentaensyre (EPA) og spesielt docosahexaensyre (DHA) spiller en viktig rolle i hjernefunksjonen, inkludert nevronal vekst, differensiering og membranfluiditet. Et høyt inntak av sjømat i barn- og ungdommen har vært assosiert med bedre kognitiv ytelse, skolekarakterer og mental helse. Imidlertid viser randomiserte kontrollerte studier (RCT) med n-3-LC-PUFA-tilskudd motstridende funn om kognisjon og atferd hos barn og ungdom. Effekten av sjømat kan være relatert til andre næringsstoffer i sjømat eller til den kombinerte effekten av disse næringsstoffene. Man undersøkte effektene av å gi en skolelunsj med fet fisk tre ganger i uken i 12 uker på ungdommenes kognitive ytelse (oppmerksomhet), psykisk helse status og markører av ernæringsstatus i forhold til en tilsvarende skolelunsj uten fisk (dvs. kjøtt/ost) eller kosttilskudd med n-3-LC-PUFA.

481 av 785 ungdommer (61 %) samtykket til å delta og 34 (7 %) droppet ut. Analyser av utvalgte næringsstoffer i lunsjmåltider viste høyere nivåer av n-3-fettsyrer, vitamin D og n-6-fettsyrer i fisken sammenlignet med kjøttmåltidene. Resultatene fra “compliance”-registreringen (score 0–144) viste at inntaket i fiskegruppen (59 ± 35) var signifikant lavere enn i kjøttgruppen (83 ± 31) og kapselgruppen (105 ± 25). Resultatene fra ungdommenes prestasjoner på oppmerksomhetsoppgaven (the d2 test of selective and sustained attention) viste at forbedringen i prosessingshastighet var betydelig lavere i kjøtt- og kapselgruppen sammenlignet med fiskegruppen. Kapselgruppen viste også mindre forbedring i total ytelse sammenlignet med fiskegruppen.

Gruppenes forskjeller var imidlertid små og er vanskelig å tolke på grunn av lav “compliance” til intervensjonen. Ved start var gjennomsnittlig omega-3-indeks 5,8 ± 1,3 %, og suboptimal ernæringsstatus ble funnet hos mange elever for vitamin D (54 %), jernstatus (10 %) og jodstatus (40 %). Intervensjonen ga en økning i DHA og omega-3-indeksen som var større i kapselgruppen sammenlignet med fisk- og kjøttgruppen, og i fiskegruppen sammenlignet med kjøttgruppen. Ingen forskjeller mellom gruppene ble observert for endringer i vitamin D-, jern- eller jodstatus. Ingen av disse biomarkørene påvirket funn i d2-konsentrasjonstesten.

Inntaket av fet fisk og “sunnhets-scoren” viste en liten sammenheng med elevens skåre på prosesseringshastighet ved start. Det var ingen effekter av fet fisk i forhold til kjøtt eller n-3-LC-PUFA på ungdommens selvrapporterte beskrivelse av mental helse (the Strength and Difficulties Questionnaire). Blant ungdommer som skårer over grenseverdien for mulige psykiske vansker, forbedret fiskegruppen seg mindre sammenlignet med kjøttgruppen. Funnene bør imidlertid betraktes som foreløpige, da størrelsen på høy-skårergruppen gjorde at analysene hadde begrenset statistiske styrke.

Resultatene viser at det er mulig å gjennomføre en RCT med fet fisk i skolen. Men som resultatene viser er det vanskelig å få ungdommene til å øke fiskeinntaket. Det viser hvor viktig det er å samle detaljert informasjon om hvor mye den enkelte eleven spiser for å kunne analysere utfallet av intervensjonen. Ungdommene hadde suboptimalt status for flere viktige næringsstoffer, noe som kan forbedres med et høyere inntak av fisk eller n-3-LC-PUFA-tilskudd. Imidlertid fant en ingen sammenheng mellom ernæringsstatus og skåre på konsentrasjonstesten. Dermed bør ytterligere studier undersøke sammenhengen mellom fiskeinntak, konsentrasjon og mental helse hos ungdommer.

Arbeidspakke 7: Sjømatinntak, mental helse og spedbarnsutvikling. Liten i Norge
Liten i Norge er en populasjonsbasert prospektiv kohortstudie hvor 1036 gravide ble rekruttert. Deltagerne ble fulgt fra graviditet og frem til barnet var 18 måneder. Prosjektet har vært ledet av Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør (RBUP Øst og Sør) og NIFES har vært ansvarlig for risikofaktorer knyttet til ernæring i prosjektet. Studien gjennomføres for å undersøke pre- og postnatale risikofaktorer som påvirker barns utvikling slik at det er mulig å kunne gi tilpasset hjelp og støtte på et tidlig tidspunkt. NIFES sin oppgave i prosjekter har vært å studere sammenhengen mellom sjømatinntak, ernæringsstatus og kognitiv utvikling hos barnet, samt sammenheng mellom sjømatinntak, ernæringsstatus og mental helse hos mor.

Sjømat er en viktig del av et balansert kosthold og bidrar med viktige næringsstoffer som for eksempel marine omega-3-fettsyrer, vitamin D og jod. Foreløpige resultater viser at de gravide som gruppe hadde et lavere inntak av sjømat enn anbefalingene. Til tross for dette var nivåene av de marine fettsyrene målt i blod tilfredsstillende. Det viktigste resultatet ut i fra et folkehelseperspektiv er at omtrent 80 % av de gravide hadde moderat til mild jodmangel. Mager fisk er den beste jodkilden i norsk kosthold, mens melkeprodukter er den viktigste siden inntaket fra denne matvaregruppen er høyere. Foreløpig finnes det lite data på om moderat jodmangel i graviditeten har negative konsekvenser for barnets utvikling. Dette er ett av flere forskningsspørsmål som NIFES prøver å finne svaret på i Liten i Norge.