Laksepoxviruset kan gi alvorlig gjellesykdom på laks med opp mot 70 % dødelighet, men kan også være tilstede i laksen uten å gi symptomer. I FHF prosjekt «Laksepox: Smittesporing i fisk og miljøprøver, sanering av anlegg og mulig vertikal overføring» har det blitt vist at bruk av en bestemt metode gir genotyping av viruset med stor nøyaktighet, og smittesporing uten at man trenger å dyrke viruset. Prosjektet er ledet av Veterinærinstituttet med PHARAMQ Analytiq som partner.
–Vi har allerede sett at dette er et svært nyttig verktøy for næringen. I prosjektet så vi blant annet at to infiserte anlegg antok at deres felles rognleverandør var kilden, men med sporingsverktøyet så vi imidlertid at settefiskanleggene hadde egne husstammer av viruset. Begge kunne iverksette riktige tiltak og rognleverandøren fikk avklart at de ikke var kilden, forteller Brit Tørud som er fagansvarlig for fiskehelse, havbruk, villfisk og velferd ved Veterinærinstituttet.
Med den nye metoden er det mulig å sammenligne ulike stammer av viruset. Virus fra positive prøver kan sammenlignes med virus som er genotypet fra andre steder eller på samme sted tidligere. Dette kan sannsynliggjøre hvor smitten kommer fra eller ekskludere smittekilder. Gjennom prosjektet har forskerne ikke kunnet påvise at smitte overføres fra foreldrefisk til neste generasjons yngel.
Avdekke smitte og smitteveier
Prosjektets formål var å avdekke smittekilder og smitteveier. Delprosjektene tok for seg smittesporing i fisk (vill og oppdrettet) og miljøprøver, sanering av anlegg og mulig vertikal overføring.
Fiskegrupper fra fem forskjellige settefiskanlegg ble fulgt fra startfôring til etter sjøsetting. Det viste seg at det allerede i startfôringa kunne påvises virus i gjellene og at forekomsten kunne gå ned og opp i løpet av ferskvannsfasen.
Metodene ikke følsomme nok for miljøpåvisning
For å slippe å ta livet av mange fisk for å ha kontroll på smittesituasjonen i anlegget, ville vi finne ut av hvor laksepoxvirus kan befinne seg i miljøet.
–Så langt har vi ikke følsomme nok metoder for sikker påvisning i miljøet. Det er fortsatt i gjellene på laksen det er lettest å påvise viruset. Siden det heller ikke går an å dyrke viruset, har vi vært nødt til å kontrollere vask og desinfeksjon av anlegg som er smittet med viruset ved å følge opp innsett av ny fisk med hyppige prøveuttak og PCR undersøkelser, forteller Tørud.
Påvisning i fisk utenfor anlegget
Vi har undersøkt laksefisk i vannkildene til settefiskanleggene, men vi har ingen påvisninger av laksepoxviruset i gjeller herfra. Det ble derimot påvist laksepoxvirus i vill laks fanget i sjø utenfor ett av settefiskanleggene som var med i prosjektet. For øvrig er funn av viruset tidligere blitt gjort hos returnerende villaks i en rekke norske elver langs hele kysten.
Data fra smitteforsøk og –sporing gir grunnlag for å anta at overføring av laksepoxvirus fra foreldrefisk ikke representerer en vesentlig smittevei.
Opplysninger fra flere anlegg tilsier at stress i form av bråk og vibrasjoner i forbindelse med byggearbeider kan være en utløsende årsak til laksepoxutbrudd. Svært intensiv drift, som for eksempel høy tetthet, og generell overskridelse av anleggets kapasitet kan også være viktige risikofaktorer i forbindelse med laksepox.
På grunnlag av arbeidet er nå en vitenskapelig artikkel publisert i tidsskriftet Frontiers in Microbiology, med forsker Snorre Gulla som førsteforfatter (link: https://doi.org/10.3389/fmicb.2020.01071).