Laksen viser vei i Hardangerfjorden
Laksefisk utstyrt med akustisk sender gir nye muligheter i kampen mot lakselusa. Ved å studere fiskens naturlige atferd i Hardangerfjorden forsøker flere norske og utenlandske forskningsinstitusjoner å la laksen selv kartlegge de utfordringene som må løses når målet er å redusere risikoen for lakselusinfeksjon hos vill og oppdrettet laks.
Norsk institutt for naturforskning (NINA) har spesialisert seg på telemetri. Instituttet foretar fiskeundersøkelser ved bruk av radiosendere og akustiske sendere. Hensikten er å få økt forståelse for fiskebestanders økologi, vandringer og adferd. NINA har gjennomført telemetriundersøkelser i mer enn 30 norske vassdrag og fjorder. Lakselusprosjektet i Hardangerfjorden er et av dem. Linken er dessverre fjernetPåvirkes av lakselusLinken er dessverre fjernet Prosjektet har hatt fokus på å skaffe mer kunnskap om interaksjonen mellom vill og oppdrettet laksefisk. En av arbeidspakkene i perioden 2004 - 2007 har vært å finne vandringshastigheter og vandringsruter hos laks- og sjøørretsmolt i fjordsystemet. Studiene dreier seg blant annet om hvordan svømme- dybde påvirkes av vann- temperatur, saltholdighet og lysintensitet. Dette kan være viktig for hvor utsatt villfisken er for lakselus. Vi vet at lakselus kan være en viktig bestandsreduserende faktor hos vill laksefisk. Smittepresset fra oppdrett varierer med sesong, område, oppdrettsintensitet og avlusingsrutiner. Linken er dessverre fjernetUtstyrt med senderLinken er dessverre fjernet I Hardangerfjorden ble det utplassert lyttebøyer utover hele fjorden. Til sammen 159 laksesmolt fra elvene Lærdal og Flekke fikk satt inn akustiske sendere. Norske Thelma hadde allerede utviklet en sender til et tilsvarende prosjekt i Eresfjorden. Denne senderen og utstyr fra kanadiske VEMCO gjorde det mulig å studere vandringsatferd hos laksefisk i forskjellige deler av fjorden samtidig som utbredelsen av lakselus ble kartlagt. Laksesmolt fra Lærdalselva ble også utstyrt med dybdesendere og smolten ble satt ut ved munningen av elven Eio, mens de fleste fiskene ble satt ut ved Odda for å registrere vandringsruter og hastighet gjennom fjordsystemet. I tillegg ble HOBO datasamlere festet til ni bøyer for å registrere lysintensiteten kontinuerlig i den tiden man forventet at den merkede fisken skulle passere. Bevegelse, svømmedybde og lysintensitet ble målt på overflaten fortløpende, mens saltholdighet og strømningsforhold i vannet ble registrert langs vandringsruten til den merkede laksen. Overlevelsen blant den merkede laksesmolten var høy. Så godt som all smolt satt ut ved Odda, overlevde den første delen av vandringen til havet gjennom den lange og smale Sørfjorden. Nærmere 50 prosent ble registrert nær Varaldsøy, 100 kilometer fra utsettingsstedet. Den høye overlevelses-raten gjorde det mulig å registrere vandringshastighet og -rute også i områder av fjorden som ligger langt unna utsettings- stedet. En mulig årsak til den høye overlevelsesraten kan være at utvandring av vill smolt fra elvene er så lav at rovfisk ikke spesialiserer seg på laksesmolt som næringsgrunnlag. For å sjekke svømmedybde ble noen smolt peilet sammenhengende i omlag 11 timer etter utsetting. Gjennomsnittlig svømmedybde var 1,6 meter og i 68 % av tiden holdt de seg i saltholdigheter levere enn 20 promille - en salinitet som er ugunstig for lakselusas overlevelse. Linken er dessverre fjernetUtvikler kunnskapsbaseLinken er dessverre fjernet Målet for prosjektet som helhet er å utvikle en kunnskapsbase for Hardangerfjorden. Riktig forvaltning krever at den komplekse forbindelsen mellom parasitter, verter og miljø integreres i en modell for luseproduksjonen og effekt på villfisk. En slik modell vil kunne brukes i en vitenskapelig fundert forvaltning av kystområdene, for å beregne akseptable nivåer for lakselus både på vill og oppdrettet laksefisk og som et verktøy under planlegging av lokalisering ved ny oppdrettsaktivitet. Hardangerfjorden er et ideelt undersøkelsesområde. Fjordsystemet er hovedsakelig påvirket av indre fjorddynamikk og har viktige lakse- og sjøørretstammer som er påvirket av lakselus. Samtidig samarbeider de fleste oppdrettsanleggene om fiskehelse gjennom et felles nettverk. Seniorforsker Bengt Finstad, NINA er prosjektleder. Prosjektet er et samarbeid mellom NINA, Havforskningsinstituttet, Fiskeriforskning, Veterinærinstituttet, University of British Columbia, Hardanger Fiskehelse Nettverk, Marine Harvest ASA og Norsk sjømatsenter. Med midler fra Havbruksprogrammet og Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) fortsetter prosjektet til 2009. Hovedfokuset vil være å utvide tidsseriene for å finne flere kombinasjoner av miljømessige og forvaltningsmessige faktorer som påvirker nivået av lakselus i forskjellige bestander av laksefisk.