Lakselus tiltrekkes lys og finnes naturlig i større konsentrasjoner nær overflaten. Tanken i dette prosjektet var å prøve å få fisken til å svømme dypere i merden slik at møtepunktene mellom lus og laks skulle blir færre, og dermed gi laksen mindre lus. Dette ble forsøkt gjort ved å fôre fisken på 7 meters dyp og å ha lyssetting på dypet for å prøve å få fisken til å oppholde seg lengre ned i merden (se bilde).
Forsøket ble gjennomført på to ulike lokaliteter, en i Trøndelag og en i Rogaland. I denne studien var det ikke noe forskjell i mengden lus mellom gruppene som var fôret og hadde lys i dybden og kontrollfisken som ikke hadde lys (bortsett fra en kortere periode for å unngå kjønnsmodning) og ikke ble fôret i dybden. Det ble heller ikke sett forskjeller i fiskevelferd mellom gruppene.
På en av lokalitetene svømte fisken dypere enn kontrollfisken, mens den på den andre lokaliteten ikke gjorde det. Det viste seg at preferansen laksen har for temperatur overskygget effekten av lys og fôring i dypet. Når det var tydelig varmere temperatur i overflaten oppholdt laksen seg der heller enn lengre ned. I tillegg så oppsto det halokliner i større perioder under forsøket (overgangssjikt mellom mer saltholdig- og mindre saltholdig vann) lengre ned i dypet, samtidig med at det var brakkvann i overflaten. Da er det tenkelig at lusa oppsøker haloklinen heller enn overflata. I dette forsøket ble det vist at avstanden til haloklinen hadde mer å si for lusepåslag enn svømmedyp.
Så det oppfordres til i sluttrapporten at det både tas hensyn til miljøet, laksens avveiing mellom temperatur, lys og fôring og lusens antatte vertikale fordeling for å øke romlig adskillelse mellom lus og laks.
Dette prosjektet ble presentert av Frode Oppedal, Havforskningsinstituttet, på Lusekonferansen 2019. Se presentasjonen her